Jeg innrømmer, den originale tittelen på dette innlegget var "Hvordan du IKKE skal fortelle noen at du har kreft". Her tenkte jeg å gå i detalj om hvorfor det er så vanskelig å dele en slik beskjed med folk. Fordi her om dagen fikk jeg høre "ja du delte jo dette bare via en Facebook-post" (av en kvinne). Da var det ikke betydningsfullt nok for vedkommende å følge opp på, og det fikk meg til å føle meg mislykka. Og jeg tenkte: "var det virkelig en mislykka måte å dele dette på?". "Burde jeg gjort noe annerledes?"
La dette være helt klart, fra begynnelsen av:
Det finnes ikke et eneste middagsselskap, kaffeselskap e.l. der stemningen ikke vil ta en ganske annen og markant vending ved følgende apropos: "Ok, dere forresten, bare til info, jeg har kreft altså. Skål!"
Den som skal dele en slik beskjed trenger tid til å gjøre det. Først litt kaffe. Så litt prat. Om løst og fast. Om latter og lykke. Og så kan du kanskje forsøke deg utpå med "du det er noe jeg må si", men da blir folk veldig bekymra. Og jeg står i seriøs fare for å hylgråte.
Så faktisk, så kjenner jeg at nei - jeg har ikke mislyktes her - med noe som helst. De som har tenkt det om meg pga at jeg delte dette på Facebook - er faktisk de som er mislykka.
Jeg kan nesten faktisk ikke fatte og tro at vi kvinner kan snakke slik til hverandre, spesielt ikke i disse CARE-dager hvor TV-aksjonen går under slagordet "nå er det hennes tur". Kanskje folk skal begynne med å se etter sine medkvinnelige borgere i sitt nærmiljø - først?
Virkelig.
Ikke bare får du panikk av beskjeden i seg selv. Det mest panikkaktige for min egen del var tanken på hvordan jeg skulle ordlegge meg om dette til omverdenen.
Det jeg vil si til deg som kvinne (og forsåvidt som mann): Du tar motet fra meg. Jeg liker ikke falskheten. Kanskje mener du at jeg bidrar til det? Da har du misforstått. Jeg deler med visdom og kløkt.
Deretter vil jeg si til deg: respekter meg. Dernest: Sjekk deg. Sjekk verdiene dine. Sjekk verdigheten din. Sjekk hva slags omsorg du
egentlig viser. For hvis du ikke kan vise din omsorg for meg, for dine medkvinner... Så bare dropp den TV aksjonen. Seriøst.
Tilfeldig sjekk
Det var så utrolig tilfeldig at jeg sjekket meg. Egentlig skulle jeg ikke ha sjekket meg før - ja tidligst 1. september - da jeg ville få en ny fastlege. Tidligst. Kanskje jeg egentlig skulle gått i uvisstheten om dette ennå?
Grunnen til at jeg sjekket meg var fordi jeg fikk en kjæreste i våres som bad meg sjekke meg for kjønnssykdommer. Han insisterte, og jeg er ikke vond og be på sånt, for jeg synes faktisk at det er et svært viktig prinsipp å begynne på "ny frisk med blanke ark" når man går inn i et nytt forhold.
Men jeg vet også at hvis han ikke hadde insistert på dette så... Jeg hadde nemlig en vikarlege da. Etter at jeg flyttet tilbake til Arendal i fjor, så har jeg hatt en kvinnelig lege, men hun annonserte i april i år at hun skulle bytte jobb. Jeg sjekket meg i april, så jeg fikk sjekket meg akkurat før hun sluttet. Så - i mellomtiden fikk jeg en mannlig sommervikar i begynnelsen av 20 åra som lege.
Han, denne vikarlegen, som jeg har sett en del til etter den første sjekken... er jo den mest nydelige personen jeg noen sinne har møtt! Så omsorgsfull og veldig dyktig lege, så ikke misforstå. Men jeg vet at det faktum at jeg hadde fått han, garantert ville gjort at jeg ville ventet med en evt rutinesjekk til ny fastlege var på plass 1. sept. Man tenker jo ikke at det er noe galt! Man sjekker jo bare for "å ha gjort det".
1. sept er jo første dagen for denne nye fastlegen, så det ville vel gått en del uker før jeg hadde rota meg til å bestille time... Og så er oktober der ganske fort!
Ser du... Farlig.
Grøss...
Jeg grøsser faktisk litt av den tanken... At jeg kunne gått rundt med dette i kroppen her jeg sitter og skriver dette enda. For det var overhodet ingen symptomer på dette. Svulsten var enda så liten at den hadde jeg ikke begynt å merke noe til. Det derimot legene på Radiumhospitalet opplyste meg om, var at selv om jeg hadde den minst vanligste av HPV-virusene som gjerne danner disse kreftcellene, så er den typen jeg hadde til gjengjeld mer aggressiv... Ved aggressive kreftceller går celledelingen fort. Svært fort.
Hadde jeg ventet med å sjekke meg til september så kan du være helt sikker på at det hadde vært spredning. Det er jeg ikke i tvil om.
Ja okey, jeg "beklager" (men nei det gjør jeg faktisk ikke) at jeg "droppet bomben" på sosiale medier. Men det var min løsning, okey!
Drop the bomb-løsningen var min løsning i håp om at alvoret skulle fanges opp av de rundt.
- Jeg droppet bomben på sms til mamma
- Jeg droppet bomben i stua til min bror
- Jeg droppet bomben via intranettet Slack til min kollega (etter 2 mnd med jobbing mens jeg visste og ikke hun).
- Jeg droppet bomben på WhatsApp-melding til min utenlandske venninne
- Jeg droppet bomben i stua mi i sommer da mine Oslo venninner var på besøk. "Dere, jeg har noe jeg må si dere. Men vi kan spise først".
- Jeg droppet bomben da min utenlandske venninne kom på besøk.
- (Det var rett før jeg droppet bomben i fylla overfor min konsulent også på 1 års jubileet, men holdt tilbake)
- Jeg droppet bomben på båtripa sammen med min podcastmakker
- Jeg droppet bomben (skikkelig) på Facebook og Instagram
- Jeg droppet bomben via mail til mine utenlandske venninner/venn (vi er en gruppe på 6).
Vet du hva jeg skrev der på mail? Følgende:
You are my fire
The one desire
Believe when I say
I want it that way
But we are two worlds apart
Can't reach to your heart
Kryptisk, helt klart. Jeg klarte ikke være detaljert. Jeg klarte ikke å forklare. De må spørre.
Og det gjorde de: jeg ble møtt. Med varme og omtenksomhet. Og spørsmål.
Vil legge til: Dette er faktisk noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort: å dele det med folk. Jeg kan godt bli syk. Men å dele det?
"Ikke sitt og klag", sier Petter Stordalen. Faktisk er jeg enig. Men jeg er ikke klar til å begynne å jobbe. Ikke helt ennå. Og jeg er definitivt ikke klar for å bli fylt med skam og meningsytringer over hvem jeg er, hva jeg gjør eller hvordan jeg gjør det!
Your wounds perhaps haven't healed quite yet, but when they do you know because then you no longer have to wear them as a bagde of honor. After all, there's nothing to prove...
Sårhet i sjelen. Det tar tid å lege sånt. Å heles tar tid.
Det er ikke gjort på en dag.
Ei heller på to uker som sykemeldingen opprinnelig var på.
Hvordan forklare deg at dette stikker dypere? Du, mitt kjære barn...
Ja, for som voksne kan vi også være som barn. Fordi vi ikke har erfart det selv.
Du vil si "men du er jo medisinsk friskmeldt?". "Du er frisk!". Hvordan skal jeg da forklare for deg at jeg trenger mer tid? Uten at du tillegger dine tanker og påfører meg skam. ?
Jeg oppfordrer deg til å se om igjen. Og om igjen. Og om igjen.
For du ser ikke godt nok etter.
Jeg tar en del inspirasjon fra Marie Forleo. Her er en gjest hennes studio:
Honoring our fear rather than resisting it. Honoring the moments in our life that are the most uncomfortable, because they reveal to us the light that we're ready to step into.
Her er detaljene rundt min sykdom:
- Jeg fikk påvist livmorhalskreft med svulst (liten, under 2 cm). Første beskjed kom 29. mai via telefon og beskjeden "Du har kreft". Jeg sov ikke den natta.
- Omfang uvisst fra og med den datoen. Kartlegging, utvidet biopsi, CT, konisering og MR scan viderefølgende i juni.
- Ok, en klargjøring: Det er mange kvinner som får celleforandring i livmorhalsen. Da må de ta det som kalles for "konisering". Da fjernes ytterste del av livmorhalsen slik at ikke cellene skal forandre seg mer. Forskjellen når det gjaldt meg er 2 ting:
- 1: Jeg var forbi celleforandringsstadie allere påvist på første prøve. Det var på stadie 4 hos meg - altså kreftcellestadie. Ondartet kreftcellestadie, dette er siste stadie på skalaen. Celleforandring er enten på stadie 2 (low grade CIN) eller 3. stadie (High-grade CIN). Normal er stadie 1, altså normaltilstand.
- 2: Jeg ble konisert, i juni. Så: Operert bort hele livmorhalsen (18. juli) Før MR prøver og CT-scan ble tatt trodde de at konisering ville være nok også for meg, men da de så MR-bildene viste det seg at det var en kreftsvulst lenger oppe. Derfor måtte jeg inn igjen i juli og operer bort hele livmorhalsen.
- Jeg visste ikke før 3 uker etter den siste operasjonen i juli om det var spreding. Hvis det sprer seg - da må det sterkere saker til verks. Sannsynligvis hadde jeg ikke dødd da heller, men det kommer an på omfanget av spredningen. Det som er helt sikkert da, er at dette må holdes i sjakk via stråling og cellegift.
Jeg har også fått veldig mye støtte rundt dette, og det er jeg veldig veldig takknemlig og glad for. Så mange har vist sin omsorg; sendt meg private meldinger - og alle disse har jeg svart på. Jeg har hatt personlige møter og besøk - og alle disse har jeg tatt imot og møtt. Men jeg har ikke svart på hver enkelt kommentar på bildet jeg la ut på Facebook og Instagram.
En annen ting jeg har fått vite er at folk - mange - har opplevd å bli forbigått i en slik vanskelig lignende situasjon. Som dødsfall og andre vanskelige situasjoner. Det er først de som stiller opp i slike situasjoner man virkelig husker på <3
Jeg har også i det siste
laget en spilleliste på Spotify: Den har navnet "Homecoming". Jeg oppdaterer den fortløpende. For i perioden 2019-2021 skal jeg bruke tiden til å skrive en bok. Den skal hete "Hjemreisen".
Vil også si at det nå går bedre med meg. I medisinsk forstand er jeg "friskmeldt", men jeg skal på første oppfølgingssjekk på sykehuset i Arendal 1. oktober. Deretter skal jeg på r
ehabilitering på Sørlandets rehabiliterinssenter (Eiken gård) i en periode på 3 uker fra 27. okt - 17. nov. Eiken gård er kreftrehabilitering i naturskjønne omgivelser, med fokus på trening, gruppeterapi, livsmestring og helse.
I tillegg har jeg fått 5000,- kr i støtte fra
Vildes Minnefond - som er en del av Kreftforeningen. De gir støtte til en hverdagsglede for unge kreftrammede i en vanskelig tid. Det skal jeg bruke til å dra på en etterlengte reise til Israel og besøke min gode venninne Nirit der. Det blir et kjærkomment avbrekk nå i en - jeg må si - svært vanskelig tid.
Har du en slik situasjon du vil dele med meg? Legg gjerne igjen en kommentar, eller send meg en helt privat melding. Jeg er for et rausere samfunn.
Takk for støtten. <3
P.S: Sjekk deg, ikke vent til i morgen! Ha komma på rett sted.
#fuckcancer #sjekkdeg
