En tankevekkende fabel

I dag tidlig leste jeg noe som fikk meg til å tenke. Jeg fant det i boken (eller rettere sagt heftet) Å lykkes med egen læring. Planlegging og studieteknikk (1994), Sigrid M. Stordal.

Der siteres en fabel, som viser at det er viktig å ta hensyn til sine egne forutsetninger og verdsette hverandres ulikhet. Spørsmålet er om skolen i dag virkelig gjør det?

En historie om læreforutsetninger

Det var en gang at dyrene bestemte at noe måtte gjøres for å løse problemene i den moderne verden. De valgte et skolestyre som bestod av en bjørn, en grevling, en bever, og de fikk tak i et pinnsvin som skulle undervise. Pensum besto av løping, klatring, svømming og flyving. For å gjøre det lettere å organisere undervisningen, skulle alle dyrene få samme undervisning i alle fag. 
    Anden var den flinkeste i svømming. Hun var faktisk dyktigere enn beveren, men i flyving fikk hun bare Ng, og i løping gikk det helt galt. Fordi hun var så dårlig til å løpe, fikk hun ekstratimer etter skoletid, og mens de andre hadde svømmetimer måtte hun øve seg i å løpe. Etter at hun hadde holdt på med dette en tid, ble svømmeføttene hennes så trette at hun ble middels flink i svømming. 
    Ekornet fikk S i klatring, men så ble han frustrert i flyvetimene. Læreren forlangte at han skulle starte fra bakken, mens han ville fly fra tretroppene og ned. Han overanstrengte seg slik at han etter en tid bare fikk G i klatring og Ng i løping. 
   Ørna var et problembarn og ble straffet hardt. I klatretimene nådde hun tretoppene fortere enn noen av de andre, men hun insisterte på å bruke sin egen måte å komme dit på. 
   Kaninen startet som klassens beste elev i løping, men fikk nervesammenbrudd på grunn av ekstraarbeid i svømming. 
   Ved slutten av skoleåret fikk en ål, som var svært dyktig til å svømme, og også kunne løpe, klatre og fly litt, det høyeste gjennomsnittsresultatet. Derfor ble den utnevnt til å holde tale på eksamensfesten. 
   Præriehunden holdt seg borte fra skolen, fordi skolestyret ikke hadde godkjent graving som fag. Den sendte ungene sine i lære hos en grevling. Senere slo den seg sammen med villsvinene og startet en privatskole som snart skulle vise seg å gå fint. 
   Men skolen som skulle løse problemene i den moderne verden ble stengt - til stor lettelse for alle dyrene i skogen.
(Fabel for skolefolk og politikere, RVO 1989, hentet fra overnevnte bok)

Videre minner forfatteren av heftet leseren på at det er viktig å se hva man er god til og minne seg selv på hva man behersker. Det påpekes at dette øker selvtilliten og ofte fører til at det er lettere å tåle motbakkene når de kommer. Man oppfordres deretter til å:

Skrive ned hvilke fag du er god i og hvilke fag du må arbeide ekstra med
Dette kan skrives om til:
Skriv ned HVA du er god i, og minn deg selv på dette! (slik at du evt kan jobbe innen dette felt)

Synes det var veldig tankevekkende med anden, som er supergod i svømming, men fordi hun tvinges til å lære å løpe mister evnen i begge fag! Hvordan skal man løse det problemet - man må jo ofte lære ting man overhodet ikke er god på i dag. Også tankevekkende at løsningen i dyrefabelen er å stenge ned hele skolen....til stor lettelse for alle dyrene i skogen!

Hva er du god i? Og hva har du eventuelt mistet evnen til? Rett og slett skremmende at man kan miste evner slik, det har jeg ikke tenkt på før. Også skremmende at det i denne fabelen er skolen som setter regler for hva som er riktig og feil, slik at konsekevensen blir at man faktisk blir dårligere gevnt over. Hvis ikke anden hadde begynt på skolen ville hun ikke visst at hun var dårlig til å løpe og ville heller ikke blitt dårligere i svømming. På en annen side ville hun heller ikke visst at hun var GOD til å svømme. Og ekornet tvinges til å lære å fly fra bakken, når det strider mot dens natur. 

Har du noen tanker rundt dette? Hvordan kan vi best lære oss nye vanskelige ting? Og hvordan kan vi best takle presset fra skolen (og andre) om "å bli best", gevnt over?

En ting er i hvert fall sikkert: Du har skjulte talenter. Mange skjulte talenter. Det har vi alle. Hvis vi var dyr, kunne vi latt være å bry oss om dem å bare leve, men vi mennesker må finne jobber som vi passer til. Det er her det blir vanskelig.

Some thoughts on an unfinished master thesis

-->

I am sitting here at the desk now. Finally. With my books on language, metaphors and narrative in front of me. But I just cannot read them. One of them is open – so I have managed that, but my motivation to start reading is completely absent. 

Tilbakekomsten

Det er klart, jeg har vært fysisk tilbake etter at jeg for nå ett og et halvt år siden kom hjem fra et frivillig år i Berlin. Men det var faktisk ikke før for noen dager siden at jeg virkelig følte at jeg selv var "hjemme igjen" mentalt. Det får meg forresten til å spekulere i hvor lang tid hjemkomster må ta for slike som eksempelvis Lars Monsen... 

"Make progress - not excuses"

Hva har skjedd i mellomtiden? Vel. Det er egentlig et litt godt spørsmål. For ting har jo skjedd. Jeg har til og med laget en liste over ting som har skjedd, som jeg kikker på i dette øyeblikk. Blant annet så har jeg for eksempel oppført syv forskjellige arbeidsgivere på min nylig ankomne selvangivelse for 2012 og enda flere ”make progress, not excuses”-slagord på min svært så overfylte oppslagstavle på veggen ved siden av skrivebordet mitt. Men til tross for mangfoldige ting å gjøre: jeg har ikke vært her. For jeg har rett og slett ikke hatt tid til å engasjere meg - på mitt vanlige vis, på grunn av en fullstendig selvpåført og energitappende tidsklemme. 

Alt det vi ikke gjør

Jeg har ikke gjort meg opp noen tanker mens jeg har vandret gatelangs, her har det vært stress for å rekke banen! Og jeg har ikke reflektert, tenkt kritisk og ikke en gang har jeg sett de kritiske sakene. Jeg har vært alt for opptatt med på den ene siden å skrive jobbsøknader og på den andre siden å jobbe. Og ikke minst å svare på e-poster. Istedenfor å sende dem selv.

Men på fredag i foregående uke, så skjedde det. Jeg ser plutselig "…den hvite himmel", "…de gråblå skyer" og jeg ser plutselig den (fuckings!) blodige sol! Og ikke minst, så ser jeg hvor jeg selv er hen, og jeg ser at jeg ikke har ment noe på det siste ett og et halvt år. Det ser jeg tydeligere enn noe annet. Og fingerknipset som skvatt meg ut av transen? Kommentaren ”Mens vi venter på klimaløsningen” i Aftenposten som ble publisert mandag denne uken.

Ikea - og en skikkelig kjøkkenoppvask

Ut av teksten kom alle de tingene jeg selv tidligere hadde følt og ja, jeg var så enig, så enig, enig i alt fra Svaret er at jeg ikke har noe klart svar. Hver gang jeg tenker på dette ender jeg opp med å løpe rundt og rundt i sirkel, og så blir jeg svimmel. Det plager meg til begynnelsen og åpningsspørsmålet Hvordan skal vi snakke om dette? (...) Selv bor jeg ikke ved vannkanten, jeg liker ikke dyr, og jeg klarer nok å tilpasse meg det meste, så da er det kanskje ikke noe problem? til den endelige Vi bruker politikk til mye dumt i Norge, og det bør vi slutte med. Plutselig kom alt fra tiden bak innlegget ”Norge, egentlig en miljøversting” i denne bloggen skyllende over meg som en flodbølge. 

Etter en Ikea-tur, der alt på kjøkkenbenken ble ryddet for rot er det nå ryddet så det finnes boltreplass til mer kokkelering, gris og søl - ja til og med i hodet mitt ligger alt nå til rette for fantastiske kombinasjoner, eksperimenter og nye oppdagelser. Og det kommer til å smake så himmelsk godt! Denne gangen ønsker jeg derimot å drive med arbeid som virkelig kan utgjøre en forskjell. 

Du er ikke alene

Konkret så førte dette til at jeg sporenstreks tok kontakt med Framtiden i våre hender Blindern (FIVH) som, på grunn av mitt ektefølte engasjement, svarte positivt på e-posten min samme kveld, med de oppmuntrende ordene ”Jeg ble ikke skremt av dine utropstegn og din lange, vakre tekst - det var musikk i mine ører. Få ut all din energi, positivitet, glød, skaperevne og alt annet hos oss. Sammen skal vi alle sørge for bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling :D”. Nå er jeg medlem der, og jeg vet at det kommer til å bli viktig for meg og håpet er at jeg kan være til nytte.  

For meg betyr dette akkurat nå altså å jobbe for å innføre klimavennlige forbrukerorienterte løsninger for folk flest. Sammen med dyktige folk i lokallaget til FIVH er jeg sikker på at det er mulig å få igjennom noe. Dette blir derimot også en viktig påminnelse for meg selv om at man ikke trenger å gjøre ting alene! Det finnes andre som deg, så bare finn dem, og gjør det i et fellesskap. 

Klimatiltakk "ditt" og "datt"

Og viktigst av alt: Her trenger vi heller ikke å ta alt ansvaret selv, men heller jobbe for fordelaktige klimatiltak fra politisk hold. Politikerne er tross alt ansvarlige for samfunnet vi lever i og hvordan dette er innrettet. De kan ikke bare si: Mongstad klimatiltak 2014-"ditt” og klimakur2020-"datt” uten å holde det som blir lovet, eller å dra ut tiden i det lengste for slikt sett bare å oppnå å sløse bort verdifulle skattekroner på prosjekter som aldri ser dagens lys. Det er jo, som kommentaren i Aftenposten henviser til, så utrolig lite handling bak ordene til oss alle, men spesielt klanderverdig er dette kanskje hos de politiske sjefene våre. Og hva kan vi gjøre med det? Jo nettopp vise sjefene at vi bryr oss og fortelle dem åpent at ”hey, dette her, det vil vi faktisk. Så det er bare å innføre de ”lite positive” tiltakene deres – ”vi” støtter dere i dem!”.

Hvorfor er det slik det er?

Om politikerne kanskje har andre mer økonomiske grunner til å ikke gjennomføre sin løfter gjennstår å se. I den forbindelse er det derimot ikke mangel på ting å undersøke nærmere. Hvorfor oppfordrer den norske stat alle skolebarn til å spise kjøtt gjennom Opplysningskontoret for kjøtt og egg, bedre kjent som MatPrat.no når det ikke er noen som helst grunn til at et barn behøver å lære at en grønnsakssuppe ikke kan spises uten kjøtt? Eller hvorfor lar de være å innføre plastposefrie matvarebutikker? Det er ikke det at det ikke er nok interessante debatter å ta. Jeg mistenker selvsagt hva som kan være noe av grunnen, men disse spekulasjonene skal jeg holde meg for god for her og nå. 

Hoppet ned fra gjerdet

Derimot er det heller ikke lenger noen grunn til å sitte på gjerdet. Det er på tide å starte på ferden, selv om jeg tror at den kan bli ekstremt tøff og mildt sagt lite logisk til tider. Jeg tenker på det ytterliggående faktum at slik type miljøarbeid som jeg her forfekter egentlig taler i retning av å stenge ned hele den norske oljeproduksjonen (!). Til tross for hvor "sprøyte, pine, hakka gal" denne tanken er, tenk igjennom: hvorfor kan ikke Norge være et foregangsland - for en eneste gangs skyld, og nettopp bli ledende innen andre energimåter som de ikke bare tilfeldigvis har slumpet over? Derfor blir det veldig interessant å høre hva folk på Litteraturhuset har å si om saken førstkommende torsdag på ArneNæs-seminaret: Norsk hjerneflukt til olje og gass. Hvor de gråblå skyer blir tunge... 

Men grå skyer i vente til tross, det er i hvert fall bedre å ha disse skyene hengende over seg, enn å gå rundt i en eneste stor, travel og energitappende tåkedis. Derfor føles denne tanken på meg mer befriende enn noe annet. For jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om at en løsning er mulig. Har du? Og er du villig til å bli med på veien mot dette nærmest umulige målet? 

In English here: 

Bill. merkes: Brobyggere

http://www.flickr.com/photos/eirikurke/5981171728/sizes/l/in/photostream/ 

Jeg vil ikke sove i kveld. Jeg vil heller skrive dette. Plutselig meldte nemlig behovet seg.

Jeg begynte nemlig å tenke: "Herregud.....  Hva er det som har skjedd?" Det har gått 5-6 dager. De føles lange. Og ubegripelige. Og nå sørger vi alle.

Naivt avhengig av (sosialt) media?

Flickr, lokha

Tittle in english: Naivly depended on the (social) media? (About a case going on in Norway since 13. January, starting with that a girl under the name "Maria Amelie" was arrested as an illegal imigrant in Norway, and now will have to leave the country. Her parents brought her here from Russia as a child. People demonstrated against the deportation, but now the debate is dealing with: "but what about the others?") Read more about this in english here: The Foreigner, Norwegian news in English

Ja, jeg støttet henne. Skrev kanskje til og med en melding eller to om det på Facebook. Medlem av støttegruppa jeg fikk tilsendt ble jeg i alle fall. Og jeg sendte den også videre. Mine første tanker om at dette er grusomt, det skrev jeg også.

Norge, egentlig en miljøversting?

Hva er det som egentlig foregår bak lukkede dører i diverse departementer i regjeringen for tida? Jeg bare har begynt å lure litt. For har "ansikt-utad" begynt å bli viktigere enn faktisk engasjement og meningsfylt politikk?

Nylig var jeg nemlig på et seminar hos Miljøverndepartementet. Ja, der kunne de stolt presentere Norges tre store nye satsningsområder når det gjelder miljø: Vi har fått en ny lov: Naturmangfoldsloven, som bidrar til at næringslivet i Norge må forholde seg til bevaring av natur, men som også sikrer næringslivets vekst. Flott! Så har regjering og departementene laget en plan for å nå diverse klimakutt innen 2020. Denne målsettingen kaller de for "Klimakur 2020". Her heter det at man skal kutte mellom 15 og 17 millioner tonn utslipp nasjonalt innen år 2020. Dette skal kuttes både ved redusert utslipp, og ved å supplere overskuddsutslipp tilsvarende i kvotekjøp.

Derimot er det jo ingen normale borgere i Norge som skjønner hvordan denne kvotekjøpsordningen egentlig fungerer, og det sa jeg også til avdelingsdirektør for seksjon for klima og energi i Miljøverndepartementet, Ingvild Andreassen Sæverud, som presenterte Klimakur 2020 for oss 15 innvidde journaliststudenter. Jeg tenkte jeg kunne ha lyst til å opplyse folket litt om dette. Da jeg prøvde å spørre litt mer i detalj om hvor pengene man betaler for kvoter går, og hvem man i så fall betaler til, fikk jeg til svar: (med en liten innledende latter betydende "å du skjønner ikke hvordan dette her foregår du, lille jenta mi"), "det er for komplisert å gå i detalj på kvoteordningen her og nå." Derimot ser det jo ikke ut til at regjeringen selv skjønner så veldig mye av dette kvotesystemet, se VGs oppslag i dag 28. mars "Kvoterot truer klimamålet" http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/artikkel.php?artid=585613

Meningen er at kvotene man kjøper skal kjøpes av andre bedrifter som går med underskudd i forhold til klimakravene. Slik sett vil markedskreftene ta seg av klimautfordringene, fordi det da vil bli lønnsomt for bedrifter å kutte utslippene sine for å tjene på dette i kvoteinntekter. Et problem her er derimot at pengene man betaler per kvote (1 kvote tilsvarer 1 tonn med utslipp og det koster i dag ca 14 EURO per kvote), ikke er øremerket til klimatiltak (nasjonalt eller internasjonalt.) Pengene kan bedriftene bruke akkurat slik som de vil. Dette synes jeg ikke er en god nok ordning. Ideelt sett, synes jeg heller at kvoteordningen burde opereres av et overordnet internasjonalt organ, som for eksempel av EU, der pengene fra kvotekjøp ble øremerket til videre klimatiltak internasjonalt. For å være helt ærlig, så trodde jeg også at det var slik dette systemet fungerte, før jeg da i etterkant av miljøseminaret har blitt opplyst om noe annet. Med et slik system ville bedrifter også kunne tjene på klimatiltak, ved at man kunne innført en ordning om belønning til bedrifter som holder utslippene sine under sine utslippsmål. Dette kunne skjedd i form av en pengekompensasjon fra denne felles internasjonale klimapengepotten.

Det er også en målsetting å få i gang CO2 rensning på Mongstad innen 2014 i "Klimakur 2020". Eller er det egentlig det?:
VG i dag 28.03: "Månelanding utsettes igjen" http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=585763

Jeg har hatt en lang samtale med en god venn og likesinnede om dette over noen glass vin i går (se hans blogg her), og vi er kommet frem til at Norge gjerne har et utrolig sterkt behov for å fremstå som "flinkest i klassen" på klima (og også andre politiske områder) internasjonalt. Det er vel og bra, men det finnes en del ganske store skjær i denne sjøen. For pionerlandet, foregangslandet og bistandslandet Norge, vi jubler "Hipp hipp hurra!" og soler oss i den internasjonale rosen. "Se på lille Norge, så flinke vi er!", skriker Jonas og Jens som to barn som desperat higer etter lovord og rosende hyllest. Og den store internasjonale mamma EU og pappa FN klapper oss på hodet og sier "Så, så, kjempeflinke lille Norge".

Dette er det vi liker å si at vi er flinke på:

Regnskogsbistand: 3 milliarder årlig for bekjempelse av hugst. Dette har resultert i at Norge har satt i gang REDD-satsningen, som vi har fått med oss FN på. (http://www.redd-monitor.org/2008/10/04/un-and-norway-launch-redd-programme/)

Derimot er det mange problemer tilknyttet REDD. Først og fremst ligger ideen her i at man skal substituere firma som driver med hugst av regnskog med penger for å la være å hogge den. Derimot er det mange som hevder at disse bedriftene er korrupte, og at disse er undertrykkende i forhold til andre mindre regnskogsbrukere i området. Et annet problem knyttet til REDD, og dette er kanskje det viktigste, er at det ikke er satt noen tidsbegrensning på når man igjen kan begynne å hugge skogen etter å ha mottatt pengestøtte. Varer vernet i 1 år, 10 år eller 50 år? Og ikke minst: man har ikke noe kontrollorgan som kan sjekke at hugst faktisk ikke skjer på tross av pengestøtten. Det betyr i realiteten at hugsten kan fortsette som før, og at urbefolkning kan fortsette å bli undertrykt av større hugstfirma, som før. Apropos urbefolkning, for det er også problemer knyttet til denne gruppens vern og rettigheter. Urbefolkningen er med på å hugge regnskogen selv, fordi de gjennom landbruket sitt benytter seg av svibruk-teknikken, altså å svi bort skog og vekster for å få dyrkbar jord. Dette ødelegger på sikt regnskogen. Derfor har man utarbeidet forskjellige kriterier for hvilke stammer som kan regnes for urbefolkning og som får lov til å forsette med denne levestandarden, og hvilke som ikke blir regnet for innfødte nok, og som dernest blir forvist fra regnskogen og sitt landbruk. Dette er også konfliktskapende.

Nasjonale kutt: Klimakur 2020 tar utgangspunkt i Norges utslipp nasjonalt. Med i dette regnstykket er derfor ikke for eksempel Statoils oljeutvinning i Aserbajdsjan medregnet. For disse utslippene skjer jo i utlandet, og det vil ikke gå på Norges regning. Med andre ord har vi full mulighet til å bedrive enorme utslipp ute, som vi ikke selv må stå til ansvar for, og dette gjøres jo også.

Bistand:Vi er jo fantastisk gode på bistand, både når det gjelder til Haiti og til forskjellige fadderordninger. Derimot vet vi at korrupsjon i slike deler av verden er et enormt stort problem. Kommer virkelig alle disse pengene til sin rett? Det er jeg sterkt kritisk til.

I tillegg mangler det helt sentrale fokuspunktet i norsk miljøpolitikk, nemlig det å skape en miljøbevisst holdning hos forbrukerne av samfunnet på grasrotnivå. Jeg personlig må si at jeg ikke har sett noen forskjell på å leve i Norge med hensyn til klimasynlighet i år 2000 og i år 2010. Det er vel og bra å rette politikken inn mot næringsliv og utvikling, men vi kan ikke bare fokusere på dette. Vi må begynne med å nå ut til den gjengse befolkning og skjønne hva som skal til for å få oss alle til å velge mer miljøvennlig. Paradoksalt nok er det i tillegg ganske lett for et land som Norge å gjøre slike små tiltak. Derimot velger vi heller å bruke rikdommen vår til å "kjøpe" oss stempelet som klimavennlige. For meg er det derfor ganske tydelig at Norge, regjeringen og Jens egentlig ikke bryr seg om dette i det hele tatt. Hvorfor ble det ikke innført CO2 rensning i "månelandingen" på Mongstad allerede fra starten? Det er da ingen grunn til å vente med dette? Og hvor er det blitt av alle gass-fyllestasjonene for gassdrevne biler? Må man leke gjemsel med dem eller, for det virker som de har gjemt seg godt! I alle fall må man kjøre flere mil til nærmeste fyllestasjon. Og hvor er hydrogendrevne busser i byene? Det har de hatt i Australia nå siden 2005. Og hvorfor er togprisene så satans dyre? Sist jeg sjekket var NSB et statlig styrt selskap. Regjeringen har alle forutsetninger for å gi mer statsstøtte i Statsbudsjettet til NSB slik at de kan senke prisene. Da ville sånne som meg kanskje valgt å ta tog fra Oslo til Trondheim istedenfor å velge fly. Nå derimot, koster det 199 kroner å fly, mens det koster ca sånn 650 kroner å ta tog eller noe deromkring. Valget blir da selvsagt såre enkelt. Og det som også irritere meg er de mange plastposene som florerer i matbutikkene. Det vitner om at oljeressursene er evigvarende. Og det er de jo overhodet ikke.

Før noen av disse tiltakene er på plass kommer jeg ikke til å stille meg i rekken av den norske fantilhengerskaren når det gjelder miljø og bistand. Dessuten, hvem er det egentlig vi tror at vil lurer? Er liksom plutselig næringslivet i Norge blitt så utrolig miljøbevisste helt sånn plutselig nå? Vi er like opptatt av profitt og inntjening vi, som for eksempel land som Russland og andre land som driter fullstendig i miljøet. Forskjellen er at Russland er ærlige om sin agenda. Det er mer enn hva man kan si om Norge.

Statoils kaspiske eventyr

I går var jeg på et veldig interessant seminar, U-landsseminaret på Blindern. Temaet for kvelden var Statoils oljeutvinning i Aserbajdsjan. Det er interessant å stille seg spørsmålene: Hva er det vi egentlig gjør med det statlige oljeselskapet vårt? Og bør det stilles noen som helst krav til norske bedrifters investeringer i land med regimer som er svært undertrykkende?

Vi snakker faktisk om et oljefond som fylles opp med penger fra et land der menneskerettighetesbrudd mot journalister og andre skjer hver dag. Mange blir drept, forfulgt eller fengslet uten en rettssak eller en domsavgjørelse. Erling Borgen, journalist, forfatter og dokumentarfilmskaper av bl.a. filmen "I skyggen av Statoil", var en av debattdeltagerene og sa: "Hvor går den nedre grensen for Statoils bussiness i utlandet?". Han mente også at å få en uttalelse fra konserndirektør Helge Lund ang dette, var mye verre enn å få et intervju med selveste kongen. Statoil er et lukket selskap, mener han. Dette hevdet også Berit Lindemann, rågiver og informasjonleder i Den Norske Helsingforskomiteen, på Fritt Ord-konferansen i Fredrikstad 5.november i fjor. Da var temaet pressefrihet, og journalister fra Aserbajdsjan, Afganistan og Russland var invitert for å fortelle om situasjonen i landet. Jeg var også tilstede her, og mye av det samme går alltid igjen: menneskerettighetsbrudd skjer, og Statoil lukker øynene.

Nå er Statoil i forhandlinger om å starte nye oljeutvinninger i Turkmeninstan, et land som er enda verre enn Aserbajdsjan. Her har de et autoritært styre, der presidenten i landet kontrollerer 75% av statens inntekter personlig. Da kan man jo kanskje tenke seg at korrupsjonen ikke akkurat er lav, i tillegg foregår det, i følge Human Right Watch og Amnesty grove menneskerettighetsbrudd også her.

UDs representant argumenterte med at engasjemt er å foretrekke fremfor isolasjon, og stilte spørsmålet: "Er det noe bedre at noen andre lands selskaper tar vår plass?" Jonas Garh Støre har sagt at engasjement er å foretrekke fremfor isolasjon, for da har man i alle fall en hvis mulighet til påvirkning.

Men spørsmålet blir jo hvor mye Statoil kan blande seg inn i. For det er jo ikke slik at utenlandske selskaper kan blande seg i hvordan styresettet i landet foregår, eller hvordan de skal fastsette lovene og reglene for sine innbyggere. Men det er allikevel helt sikkert at de kunne gjort mer enn det de gjør og utnyttet sin mulihet for påvirkning i større grad. For per dags dato så virker det som Statoil totalt lukker øynene for hva som skjer rundt omkring i det landet som de forhandler med. I alle fall kunne de ha bidratt til demokratiutviklingen ved å legge igjen noen av de betydelige økonomiske ressursene som de tar med seg ut av landet til bistandsprosjekter, til private menneskerettsorganisasjoner etc. Noe gjøres, men ikke nok. De er nok like redde for å komme på kant med myndighetene, og dermed miste sin sammarbeidsavtale, som resten av befolkningen er for å bli forfulgt om natten. Derfor lar man heller være å gjøre noe som helst.

Det er ikke lenge til jeg selv skal til Aserbajdsjan i "Miljø og Utviklingsfaget" på journalistutdanningen. Jeg reiser først til Moskva i Russland, og så videre til Aserbajdsjan. Jeg må si at jeg føler det er veldig mange strerke krefter i sving over mitt eget hodet, både når det gjelder Statoil, Norges og Statoils forhold til Russland, og prosessene som foregår i Aserbajdsjan. Derfor aner jeg egentlig ikke hva jeg har begitt meg ut på... Jeg innrømmer at jeg er litt redd.

Dette var paneldeltagerne ved møtet 9.feb 2010: (Det var forøvrig Amnesty International som var arrangør)

Beate Ekeløve-Slydal: Politisk rådgiver i Amnesty International og ekspert på temaet bedrifters samfunnsansvar og menneskerettigheter.
Heidi Kjærnet: Forsker og doktorgradstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (UDI) og Fridtjof Nansen Institutt (FNI)
Erling Borgen: Forfatter, journalist, filmskaper og samfunndebattant se: http://erlingborgen.com/Pressemateriell_web.pdf
Anita Nergård: Avdelingsdirektør ved Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene i UD

For mer informasjon om U-landsseminarene, se her: http://www.sum.uio.no/events/ulandsseminar/program/

Neste seminar er førstkommende tirsdag og da er temaet: "Hvem har ansvaret for gjenoppbyggingen av Gaza?"
Arr: Norsk Folkehjelp Blindern