These texts has been published in my column "The green oracle" in the studentpage "Oslostudenten" where I worked as an editor for the feature- and column section, from June 2009 - May 2010. See www.oslostudenten.no for more. This is my last column in my position as an editor in "Oslostudenten"/
Disse teksten(e) har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i Høgskolen i Oslos studentavis "Oslostudenten" www.oslostudenten.no Dette er min siste spaltetekst som magasinredaktør.
Date published: 28.april 2010
Den store dragen i nord har våknet til liv. De sier at den gjerne sover i flere hundre år, men når den først våkner, så spruter den virkelig intenst ut innestengt ild. Lenge. Spørsmålet blir nå om Eyjafjallajökulls utbrudd også får Katla til å eksplodere. Forrige gang var i 1918.
I Astrid Lindgrens barnefortelling Brødrene Løvehjertet snakkes det om den ildsprutende dragen Katla. Hun er virkelig farlig, og bare et eneste brennmerke fra henne gjør deg lam for alltid. Det skjer med Jonatan. Han blir brent av hennes ild, og det bryter sagte men sikkert ned kroppen hans, slik at han mister sin mobilitet. Og da vil han ikke leve mer. Han og Kavring må finne på noe annet, og drar til en ny verden sammen.
Kanskje må vi også se for oss å leve i en litt annerledes verden fra nå av? Til nå i år er det ikke få store naturkatastrofer verden har blitt rammet av. Haiiti-jordskjelv, Eyjafjallajökulls utbrudd på Island, samt flere små jordskjelv rundt omkring -nå nylig et nytt i Kina som drepte over hundre mennesker, og det meldes om flere tusen skadde.
Faren er: Vi aner virkelig ikke hvordan vi skal takle alt sammen. Kanskje er vi også på vei til å bli lammet av alt som vi mennesker har gjort oss så avhengige av? Sakte men sikkert sitter vi der, til slutt helt handlingslammet fordi naturen krever sitt.
Hva betyr det egentlig for menneskene her på jorda hvis vi ikke lenger kan fly våre svære flymaskiner på tvers av jordkloden? Er det egentlig mulig å leve i en flyløs verden? Per i dag er det egentlig ikke det. Vi menneskene vil nok finne en løsning på askeproblemet også, skulle dette vare ut året eller enda lenger, slik noen har spådd. En eller annen gluping vil da finne på et eller annet lurt. Mindre fly kanskje? Noe finner vi ut av. Spørsmålet blir bare hvor lenge vi skal holde på med slike midlertidige løsninger. For vi vet jo egentlig at vi burde stoppe all flytrafikk slik at jorda kan få en pause fra sin konstante hyperventilerende despereate innpust i et forsøk på å rense lufta vår på naturens vis. Vi vet det, men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Vi er lammet og verre vil det muligens bli.
Er det egentlig mulig for et aktivt livsglad menneske som er vant til å løpe rundt omkring å fortsette å leve videre i et liv som lam? Svar: Ja, men ikke uten en totalt ny måte å se og organisere verdenen sin på.
Showing posts with label Column "The green oracle". Show all posts
Showing posts with label Column "The green oracle". Show all posts
22 May 2010
21 Mar 2010
Det grønne orakel: Bill Gates er slått!
Ja, nå kan du ikke lenger selvsikkert svare ”Bill Gates” på Trivial Pursuit- spørsmålet ”Hvem er verdens rikeste mann?”. Nei, nå må du nok lære deg et nytt, meksikansk navn: Carlos Slim Helu.
Helu troner nå på toppen av listen over verdens rikeste, som ble offentliggjort av Forbes 11. mars. Siden 1995 (med unntak av 2007) har Bill Gates vært kongen på denne haugen, men så måtte det altså en mexicaner til for å få han ned fra tronen. Derimot er det ”på hengende håret” at Microsoft-kongen må sitte i skyggen og skue oppover mot sin meksikanske overmann. Helu har nemlig en formue på 53.5 USD milliarder, mens Gates har 53 USD milliarder. Bare slått med 500 millioner da altså.
Tenk å ha så mye penger da. Det er ubegripelig for de fleste av oss. Det er ikke mange i denne verden som virkelig kan si at de kan tørke seg i ræva med hundredollarsedler, men det kan virkelig disse karene her. Hva gjør de med dem? De kommer til å dø, uten å få brukt opp halvparten. Og hvis det ikke hadde vært politisk ukorrekt å ikke 1) gi penger til veldedighet, og 2) føle sympati med jordskjelvofrene i Haiti, så ville disse karene her baset rundt i pengene sine i en pengebinge a la Onkel Skrue. Og det med glede.
Jeg har et genialt forslag til dere, økonomiske verdensledere. Hvorfor ikke gi en krone eller to til alle menneskene i resten av verden? Ja vi kan godt si i norske kroner altså. 6,8 milliarder mennesker som lever i verden akkurat nå, ville blitt sjeleglade for noen tusenlapper rett inn på konto. Og de som ikke har konto, ville kunne få en opprettet: og vips, så var den fattigdommen i verden historie. Det skal i alle fall ikke mer enn noen tusenlapper til for at min sommerferie blir ganske så fin fin.
Men dessverre, han godeste Gates og gjengen kan faktisk ikke gi oss hver så mye som tusen norske kroner. Han alene kan maks gi oss 42.50 kroner hver. Og da er sommerferien min like langt, dessverre…. Men kanskje hadde denne snaue femtilappen vært redningen for noen andre?
Dessverre, dessverre for verden, så kan den ikke bare ha rike velstående mennesker til å fylle den med. Det er noen som er pent nødt til å ta på seg byrden å være fattig, også.
linn@oslostudenten.no
19 Feb 2010
Grisemobbing
Når skal vi slutte å mobbe grisen?
Grisen har egentlig en stor stjerne i nordiske tradisjoner. For eksempel har grisen blitt sett på som en livsviktig del av den norske husmannskosten. Vår juletradisjon med svineribbe er derfor ikke bare tilfeldig. For når det nærmet seg årets slutt, da skulle grisen slaktes, og det betydde at proteintilskuddet kom i hus. Ved siden av grøt og brød, skulle man nå endelig få kjøtt å spise. Grisen har rett og slett blitt sett på som vår beste venn i vinterkulden.
Dessverre er den ikke bestevenn med enkelte nå i denne vinterstormen. Men det burde den kanskje være.
For den har egentlig alltid vært hellig i følge Vestlige tradisjoner. Fra norrøn mytologi hører vi nemlig om grisen Særimne. Kveldens festmåltid i Valhall bestod alltid av Særimne, som etter at den var spist, igjen ble til en ny gris som kunne spises. Grisemåltidet gav krigerne den styrken de behøvde til neste dags kamper. Grisen var med andre ord derfor sett på som et hellig dyr.
Så nære slektninger er faktisk også grisen og menneskene at tusenvis av mennesker hvert år får transplantert hjerteklaffer fra griser.
Og grisens orgasme kan vare i opptil 30 minutter har jeg hørt. En god eller dårlig egenskap? Vel, det blir vel et (s)kjønnsspørsmål.
I religionens navn, så er ikke grisen like høyt aktet. Tor Åge Bringsværd skrev for noen år siden en bok om grisens kulturelle historie som heter Jesus elsket ikke griser. Han forteller her at Jesus likte alle dyrene i stallen der han ble født, bortsett fra grisen, som han foraktet. I jødedommen finner man derfor også religiøse kostregler som gir forbud mot å spise gris, i likhet med i Islam. I kristendommen har man valgt å neglisjere denne forakten helt, fordi det ikke passer inn i vår tradisjon.
I de senere årene ser det ut til at den religiøse tolkning av grisen har gjort at vi alle har glemt grisens helligdomsstatus. Grisen er rett og lett blitt et mobbeoffer. Klart den ruller seg i søla, men det er ikke fordi de liker å bli skitne, men faktisk for å avkjøle seg selv. Grisen mangler nemlig svettekjertler, og sølevannet tar bort varme fra grisen selv. Vanlig rent vann, fungere ikke som varmetapende på samme måte. Kanskje er denne mobbingen av grisen som vi har drevet med i årtier upassende? ”Svineri” og ”griseri” kaller vi noe som er fælt og ekkelt. Og med utrykk som ”å kjøre som en gris”, ”feit som en julegris” og ”ligner ikke grisen” setter vi ord på ting som er negativt ladet, med referanse til grisen. Jeg synes det er på tide å tale grisens sak. Stakkars uskyldige grisen, den har da ikke valgt å blir offer for hetsende omtale.
Jeg bare nevner det…
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
Grisen har egentlig en stor stjerne i nordiske tradisjoner. For eksempel har grisen blitt sett på som en livsviktig del av den norske husmannskosten. Vår juletradisjon med svineribbe er derfor ikke bare tilfeldig. For når det nærmet seg årets slutt, da skulle grisen slaktes, og det betydde at proteintilskuddet kom i hus. Ved siden av grøt og brød, skulle man nå endelig få kjøtt å spise. Grisen har rett og slett blitt sett på som vår beste venn i vinterkulden.
Dessverre er den ikke bestevenn med enkelte nå i denne vinterstormen. Men det burde den kanskje være.
For den har egentlig alltid vært hellig i følge Vestlige tradisjoner. Fra norrøn mytologi hører vi nemlig om grisen Særimne. Kveldens festmåltid i Valhall bestod alltid av Særimne, som etter at den var spist, igjen ble til en ny gris som kunne spises. Grisemåltidet gav krigerne den styrken de behøvde til neste dags kamper. Grisen var med andre ord derfor sett på som et hellig dyr.
Så nære slektninger er faktisk også grisen og menneskene at tusenvis av mennesker hvert år får transplantert hjerteklaffer fra griser.
Og grisens orgasme kan vare i opptil 30 minutter har jeg hørt. En god eller dårlig egenskap? Vel, det blir vel et (s)kjønnsspørsmål.
I religionens navn, så er ikke grisen like høyt aktet. Tor Åge Bringsværd skrev for noen år siden en bok om grisens kulturelle historie som heter Jesus elsket ikke griser. Han forteller her at Jesus likte alle dyrene i stallen der han ble født, bortsett fra grisen, som han foraktet. I jødedommen finner man derfor også religiøse kostregler som gir forbud mot å spise gris, i likhet med i Islam. I kristendommen har man valgt å neglisjere denne forakten helt, fordi det ikke passer inn i vår tradisjon.
I de senere årene ser det ut til at den religiøse tolkning av grisen har gjort at vi alle har glemt grisens helligdomsstatus. Grisen er rett og lett blitt et mobbeoffer. Klart den ruller seg i søla, men det er ikke fordi de liker å bli skitne, men faktisk for å avkjøle seg selv. Grisen mangler nemlig svettekjertler, og sølevannet tar bort varme fra grisen selv. Vanlig rent vann, fungere ikke som varmetapende på samme måte. Kanskje er denne mobbingen av grisen som vi har drevet med i årtier upassende? ”Svineri” og ”griseri” kaller vi noe som er fælt og ekkelt. Og med utrykk som ”å kjøre som en gris”, ”feit som en julegris” og ”ligner ikke grisen” setter vi ord på ting som er negativt ladet, med referanse til grisen. Jeg synes det er på tide å tale grisens sak. Stakkars uskyldige grisen, den har da ikke valgt å blir offer for hetsende omtale.
Jeg bare nevner det…
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
20 Jan 2010
2010
Brr… Så utrolig kaldt det er! Jeg har gått til anskaffelse av en tjukk boblejakke som jeg tasser rundt i for tiden. Og i den går jeg forventningsfull rundt og venter på at det nye året skal begynne.
La meg skissere opp en mulig avslutning av det forrige for dere. I anledning av at det er tigerens år i år i følge den kinesiske astrologien, har jeg latt meg sjarmere av dyrenes verden, og legger de feminine trekk i skikkelsen av en katt, og de maskuline i skikkelsen av en bjørn. Bare sånn for moro skyld (og galskap).
”Det er tigerens år i år, visste du det?”, sa plutselig katten til bjørnen her en av de første dagene av det nye året.
” Å ja vel, hva betyr det da?” svarte bjørnen.
”Nei, det betyr at det ligger tynt an for deg. For du må sloss mot tigeren. Jeg klarer meg, er samme rase vi to vet du”, sa katten med et fornøyd og ertende smil.
Bjørnen latet som han forsto og bare nikket med hodet.
”Ok, hvis du sier det så.”
Katten var særdeles fornøyd med seg selv. Var så glad og leken. Derfor hoppet den og spratt rundt bjørnen, mens den høstet latter og applaus for sin vifting med værhårene og latterlige dans med halen. Det hadde vært et godt år, og det var grunn til å feire.
”Gjør som meg da! Gjør som meg da bjørnen!,” hvinet katten, og bjørnen tok til å svinge litt på labbene han med. Og i de latterligste posisjoner, danset de og lo de av hverandre. Det var enda et nytt år. Og ingen av dem visste hva det ville bringe.
Mann og kvinne… Bjørn og katt… Det går vel for det samme! Er like forskjellige og rare. Og tenk så mange ”bjørn-katt” konstellasjoner vi kommer til å oppleve i 2010! Situasjoner der du ikke aner hva dama preiker om… Og situasjoner der man danser vilt og lar alle hemninger og forskjelligheter blomstre ut i full blomst, og det er bare superherlig. Tenk på alle de utrolig dumme, og latterlige ting du kommer til å gjøre. Og på alle de fantastiske stundene du kommer til å ha, alle de forferdelige, alle jobbintervjuene, alle kyssene (…), alle tårene, alle sol-, regn- og snødagene, alle de uventede dagene du ikke ante lå der, og alle de forventede. Alle fylledagene, alle søndagene (…), alle angstdagene, alle forelskelsesdagene…, alle smilene du kommer til å få, og alle gryntene og de sure kommentarene. De ligger der og venter på deg alle sammen. Helt til vi igjen står på terskelen til et nytt år og skriker ”GODT 2011!” Og så begynner alt forfra på nytt igjen…
Godt nytt år til dere alle! Hvem vet hva det nye året vil bringe? ☺
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
La meg skissere opp en mulig avslutning av det forrige for dere. I anledning av at det er tigerens år i år i følge den kinesiske astrologien, har jeg latt meg sjarmere av dyrenes verden, og legger de feminine trekk i skikkelsen av en katt, og de maskuline i skikkelsen av en bjørn. Bare sånn for moro skyld (og galskap).
”Det er tigerens år i år, visste du det?”, sa plutselig katten til bjørnen her en av de første dagene av det nye året.
” Å ja vel, hva betyr det da?” svarte bjørnen.
”Nei, det betyr at det ligger tynt an for deg. For du må sloss mot tigeren. Jeg klarer meg, er samme rase vi to vet du”, sa katten med et fornøyd og ertende smil.
Bjørnen latet som han forsto og bare nikket med hodet.
”Ok, hvis du sier det så.”
Katten var særdeles fornøyd med seg selv. Var så glad og leken. Derfor hoppet den og spratt rundt bjørnen, mens den høstet latter og applaus for sin vifting med værhårene og latterlige dans med halen. Det hadde vært et godt år, og det var grunn til å feire.
”Gjør som meg da! Gjør som meg da bjørnen!,” hvinet katten, og bjørnen tok til å svinge litt på labbene han med. Og i de latterligste posisjoner, danset de og lo de av hverandre. Det var enda et nytt år. Og ingen av dem visste hva det ville bringe.
Mann og kvinne… Bjørn og katt… Det går vel for det samme! Er like forskjellige og rare. Og tenk så mange ”bjørn-katt” konstellasjoner vi kommer til å oppleve i 2010! Situasjoner der du ikke aner hva dama preiker om… Og situasjoner der man danser vilt og lar alle hemninger og forskjelligheter blomstre ut i full blomst, og det er bare superherlig. Tenk på alle de utrolig dumme, og latterlige ting du kommer til å gjøre. Og på alle de fantastiske stundene du kommer til å ha, alle de forferdelige, alle jobbintervjuene, alle kyssene (…), alle tårene, alle sol-, regn- og snødagene, alle de uventede dagene du ikke ante lå der, og alle de forventede. Alle fylledagene, alle søndagene (…), alle angstdagene, alle forelskelsesdagene…, alle smilene du kommer til å få, og alle gryntene og de sure kommentarene. De ligger der og venter på deg alle sammen. Helt til vi igjen står på terskelen til et nytt år og skriker ”GODT 2011!” Og så begynner alt forfra på nytt igjen…
Godt nytt år til dere alle! Hvem vet hva det nye året vil bringe? ☺
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
25 Nov 2009
Hva har du gjort i år?
Gud som tiden flyr! En dag er borte så utrolig fort. Det er morgen og du tenker mens du gnir søvnen ut av vippehårene og slurper i deg din varme morgenkaffe for å våkne fra nattens blindhet "I dag har jeg dette på programmet".
Vips så er det blitt kveld! Du har vært i forelesning, spist lunsj, vært på jobb, småpratet med gamle bekjente for høflighetens skyld, hastet innom kassa på Bunnpris/Kiwi/Coop og rasket med deg frokost/lunsj/middagen for denne dagen, glemt å støvsuge, glemt å henge opp klær, glemt å få tid til å trene og glemt å lakke neglene dine flotte til neste dag slik du så din medstudent hadde sine negler, og stikket av misunnelse blandet med forlegenhet seig innover deg. Når dagen er omme står man alltid igjen med de små tingene som du ikke har fått tid til. Som å ta den telefonen til eksamenskontoret eller Aftenposten for å avbestille abonnementet, eller å kontakte den ene eller den andre personen av byråkratiske grunner. Kjenner du den følelsen? Å-nei-jeg-glemte-det-i-dag-igjen!"-følelsen? Det får bli til i morgen....
Av og til så tenker jeg, det er jo bare å gjøre det. Hvorfor får man da ikke gjort det? Dagene går, timene tikker, og plutselig...det er jo snart et nytt år! Og du ser tilbake på året som har gått og…. det er bare blitt fylt med småting! Hva med de store tingene? Hvor ble de av? Hvis noen spør deg "kan du fortelle meg hva du har gjort de siste fem årene?" kan du jo ikke svare "jo jeg har tatt 40 telefoner til eksamenskontoret, trent 2034 ganger på treningsstudio og lakket 643 negler med rød neglelakk". "Og så har jeg jo selvsagt lest 15.647 sider pensum, jobbet, drukket, røyket og sovet - med eller uten venner eller kjæreste.” Er det i det hele tatt mulig å få plass til drømmene midt oppi disse små hverdagsglemslene?
Nei. Egentlig er det ikke det. De små tingene har en tendens til å ta litt for mye plass. Burde vi ikke prøve, i det minste prrrrøøøøve å ordne opp i de små tingene med en gang, slik at vi kan begynne å drømme? Jeg er i hvert fall klar på hva min drøm er akkurat nå. Det er å reise bort til et avsidesliggende strøk, jeg bryr meg ikke det spor om hvor, bare det er langt unna, og legge meg langflat ned på en spabenk og bli der. Verken mer eller mindre. Det er min drivkraft til å få unna de ekstra innleveringene, lese de ekstra pensumsidene og få skrevet den siste eksamensoppgaven.
God eksamenslesing! Før du har fortært ribbeflesket er det på´n igjen i totusenogti!
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
Vips så er det blitt kveld! Du har vært i forelesning, spist lunsj, vært på jobb, småpratet med gamle bekjente for høflighetens skyld, hastet innom kassa på Bunnpris/Kiwi/Coop og rasket med deg frokost/lunsj/middagen for denne dagen, glemt å støvsuge, glemt å henge opp klær, glemt å få tid til å trene og glemt å lakke neglene dine flotte til neste dag slik du så din medstudent hadde sine negler, og stikket av misunnelse blandet med forlegenhet seig innover deg. Når dagen er omme står man alltid igjen med de små tingene som du ikke har fått tid til. Som å ta den telefonen til eksamenskontoret eller Aftenposten for å avbestille abonnementet, eller å kontakte den ene eller den andre personen av byråkratiske grunner. Kjenner du den følelsen? Å-nei-jeg-glemte-det-i-dag-igjen!"-følelsen? Det får bli til i morgen....
Av og til så tenker jeg, det er jo bare å gjøre det. Hvorfor får man da ikke gjort det? Dagene går, timene tikker, og plutselig...det er jo snart et nytt år! Og du ser tilbake på året som har gått og…. det er bare blitt fylt med småting! Hva med de store tingene? Hvor ble de av? Hvis noen spør deg "kan du fortelle meg hva du har gjort de siste fem årene?" kan du jo ikke svare "jo jeg har tatt 40 telefoner til eksamenskontoret, trent 2034 ganger på treningsstudio og lakket 643 negler med rød neglelakk". "Og så har jeg jo selvsagt lest 15.647 sider pensum, jobbet, drukket, røyket og sovet - med eller uten venner eller kjæreste.” Er det i det hele tatt mulig å få plass til drømmene midt oppi disse små hverdagsglemslene?
Nei. Egentlig er det ikke det. De små tingene har en tendens til å ta litt for mye plass. Burde vi ikke prøve, i det minste prrrrøøøøve å ordne opp i de små tingene med en gang, slik at vi kan begynne å drømme? Jeg er i hvert fall klar på hva min drøm er akkurat nå. Det er å reise bort til et avsidesliggende strøk, jeg bryr meg ikke det spor om hvor, bare det er langt unna, og legge meg langflat ned på en spabenk og bli der. Verken mer eller mindre. Det er min drivkraft til å få unna de ekstra innleveringene, lese de ekstra pensumsidene og få skrevet den siste eksamensoppgaven.
God eksamenslesing! Før du har fortært ribbeflesket er det på´n igjen i totusenogti!
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
15 Oct 2009
Sjekketyranniet
"Hei"
"Hei?"
"Jeg så deg på gata og... ja, jeg bare måtte gå bort og si hei til deg. Du ser så utrolig sprudlende og positiv ut. Er du alltid sånn?"
Ja. Nå er det i gang... Du har nemlig nettopp blitt introdusert for den nyeste og hippeste måten å sjekke opp jenter/damer på. Jenter som ikke er på et hipt utested, men som går langs Karl Johan eller på en annen offentlig plass. Guttene skyr ingen middel.
Nylig skrev A-Magasinet som hvordan norske gutter betaler 1000-vis av kroner for å delta på sjekkekurs styrt av internasjonale storsjekkere. Målet er å få sjekket opp mellom 50 og 150 damer på en dag, og dermed få telefonnummer for å holde kontakten. Konseptet er basert på boken "The Game" av den amerikanske forfatteren og journalisten Neil Strauss.
Hvorfor skal disse gutta sjekke opp over 50 damer på en dag? Er det egoet som trenger et realt boost hos gutta nå om dagen? Ok, de som med fare for å knekke av seg tennene lar være å snakke med levende vesner av det motsatte kjønn, ok, send dem på sjekkekurs! Sykt blir det derimot når det virker som om målet ikke er å finne drømmedama, men å få pult så mange som mulig.
Jeg tror egentlig ikke disse gutta blir noe bedre av disse sjekkemetodene. Rett og slett er det heller slik at damer er så slitne i disse 2000-årstallene, at vi skriker etter å få komplimenter kastet etter oss. Jeg merker at jeg godt kunne trengt noen komplimenter på min glødende personlighet selv. Spesielt nå på høsten. Sannheten er jo nemlig at huden er så gussengrå som steinrøysa nedi bakken, og livlighetsnivået er på lik linje med de mest uengasjerte kassadamene på den lokal super´n. Jeg er stort sett sur på denne tiden av året. Alt er virkelig bare trist og leit, men så:
"Å, du ser så ekstra spesiell ut at jeg bare måtte snakke med deg"
eller
"Du ser utrolig positiv ut, er det ok at jeg slår meg ned her eller?"
eller
"Jeg så deg fra den andre siden av gata og bare MÅTTE gå bort til deg. Jeg er glad jeg ikke lot den sjangsen gå fra meg, du er mye vakrere på nært hold!"
Ikke rart at når disse mansjåvinistiske idiotene av den virkelig store sorten kommer med "hva det nå enn er de sier"-fraser, (de har nemlig akkurat sagt det samme til 50 andre tilfeldige forbipasserende) så er man solgt med en gang. Verken mer eller mindre er det å si om den saken.
Bare så synd at alt er så gjennomsyra falskt, og at du egentlig ikke betyr en dritt.
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
"Hei?"
"Jeg så deg på gata og... ja, jeg bare måtte gå bort og si hei til deg. Du ser så utrolig sprudlende og positiv ut. Er du alltid sånn?"
Ja. Nå er det i gang... Du har nemlig nettopp blitt introdusert for den nyeste og hippeste måten å sjekke opp jenter/damer på. Jenter som ikke er på et hipt utested, men som går langs Karl Johan eller på en annen offentlig plass. Guttene skyr ingen middel.
Nylig skrev A-Magasinet som hvordan norske gutter betaler 1000-vis av kroner for å delta på sjekkekurs styrt av internasjonale storsjekkere. Målet er å få sjekket opp mellom 50 og 150 damer på en dag, og dermed få telefonnummer for å holde kontakten. Konseptet er basert på boken "The Game" av den amerikanske forfatteren og journalisten Neil Strauss.
Hvorfor skal disse gutta sjekke opp over 50 damer på en dag? Er det egoet som trenger et realt boost hos gutta nå om dagen? Ok, de som med fare for å knekke av seg tennene lar være å snakke med levende vesner av det motsatte kjønn, ok, send dem på sjekkekurs! Sykt blir det derimot når det virker som om målet ikke er å finne drømmedama, men å få pult så mange som mulig.
Jeg tror egentlig ikke disse gutta blir noe bedre av disse sjekkemetodene. Rett og slett er det heller slik at damer er så slitne i disse 2000-årstallene, at vi skriker etter å få komplimenter kastet etter oss. Jeg merker at jeg godt kunne trengt noen komplimenter på min glødende personlighet selv. Spesielt nå på høsten. Sannheten er jo nemlig at huden er så gussengrå som steinrøysa nedi bakken, og livlighetsnivået er på lik linje med de mest uengasjerte kassadamene på den lokal super´n. Jeg er stort sett sur på denne tiden av året. Alt er virkelig bare trist og leit, men så:
"Å, du ser så ekstra spesiell ut at jeg bare måtte snakke med deg"
eller
"Du ser utrolig positiv ut, er det ok at jeg slår meg ned her eller?"
eller
"Jeg så deg fra den andre siden av gata og bare MÅTTE gå bort til deg. Jeg er glad jeg ikke lot den sjangsen gå fra meg, du er mye vakrere på nært hold!"
Ikke rart at når disse mansjåvinistiske idiotene av den virkelig store sorten kommer med "hva det nå enn er de sier"-fraser, (de har nemlig akkurat sagt det samme til 50 andre tilfeldige forbipasserende) så er man solgt med en gang. Verken mer eller mindre er det å si om den saken.
Bare så synd at alt er så gjennomsyra falskt, og at du egentlig ikke betyr en dritt.
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
6 Sept 2009
Journalist i Wonderland
Hva hvis Alice var journalist i sitt mystiske eventyrland? Hvordan ville hun ha skrevet om alle de rare menneskene hun møtte og alle de rare tingene hun så? Hun virker så uvitende, den jenta, men samtidig veldig overrasket over den den veldig gale verden hun har havnet i. Likevel er hun modig og blir med, -og hei hvor det går!
Kunne det være et utgangspunkt for en observatør, tenker plutselig en spirende iakttager som meg selv? Veldig ofte føler jeg meg som Alice, fremmed og sjokkert over verden og tingene rundt meg. Likevel er det vanskelig å vite hvordan man best mulig kan formidle disse rare tingene. For ting blir jo bare rarere og rarere, gjør de ikke?
Å overraske, det virker som det er det nye mantraet. For nylig møtte jeg noen unge gutter som spiller i band. Og de gir ut bananer på konserter og bruker knekkebrød, napoleonskake og kremtopper til å lage flott lydklang med. Det er rart det! Å gjøre motsatt av hva som forventes, det liker vi.
Politisk korrekthet? Nei, gi meg heller ukorrekthet. Fordommer, ja klart jeg har det, og de vil jeg snakke høyt om. Men så er det de hårfine grensene da. For de er hårfine de. Du skal stemme ved valget, hvis ikke er du negativt rar. Og du skal fremdeles være kul, sosial, ha lappen, sjarmen, beibs´a, jobben, falmet gyldenbrun hud etter sommerens ferietur til fjerne himmelstrøk etc etc. Det henger fremdeles igjen. Allikevel, man skal være litte bitte grann annerledes enn de andre. Litt rar. Er dette nå blitt det ordinære, dette "litt"?
Da er det godt at vi har noen som Alice. Som står utenfor og ser inn på disse rare underlige tingene. For det er klart, menneskene i Wonderland synes ikke de er det spor rare. De er rett og slett helt i tråd med normalen i følge seg selv. Og tenk hvis det var dem som skulle gi oss dagens sannhet! Jeg lurer litt på hvordan den da hadde sett ut (...)
For det kan da vel.... ikke på noen måte være.... dem som gir oss den vel?
Farvel føtter på jorda! Bare akkurat for denne måneden, ok? Ta rarheten helt ut for en gangs skyld. Lov meg det´ a. ;-)
linn@oslostudenten.no, sept 2009
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
Kunne det være et utgangspunkt for en observatør, tenker plutselig en spirende iakttager som meg selv? Veldig ofte føler jeg meg som Alice, fremmed og sjokkert over verden og tingene rundt meg. Likevel er det vanskelig å vite hvordan man best mulig kan formidle disse rare tingene. For ting blir jo bare rarere og rarere, gjør de ikke?
Å overraske, det virker som det er det nye mantraet. For nylig møtte jeg noen unge gutter som spiller i band. Og de gir ut bananer på konserter og bruker knekkebrød, napoleonskake og kremtopper til å lage flott lydklang med. Det er rart det! Å gjøre motsatt av hva som forventes, det liker vi.
Politisk korrekthet? Nei, gi meg heller ukorrekthet. Fordommer, ja klart jeg har det, og de vil jeg snakke høyt om. Men så er det de hårfine grensene da. For de er hårfine de. Du skal stemme ved valget, hvis ikke er du negativt rar. Og du skal fremdeles være kul, sosial, ha lappen, sjarmen, beibs´a, jobben, falmet gyldenbrun hud etter sommerens ferietur til fjerne himmelstrøk etc etc. Det henger fremdeles igjen. Allikevel, man skal være litte bitte grann annerledes enn de andre. Litt rar. Er dette nå blitt det ordinære, dette "litt"?
Da er det godt at vi har noen som Alice. Som står utenfor og ser inn på disse rare underlige tingene. For det er klart, menneskene i Wonderland synes ikke de er det spor rare. De er rett og slett helt i tråd med normalen i følge seg selv. Og tenk hvis det var dem som skulle gi oss dagens sannhet! Jeg lurer litt på hvordan den da hadde sett ut (...)
For det kan da vel.... ikke på noen måte være.... dem som gir oss den vel?
Farvel føtter på jorda! Bare akkurat for denne måneden, ok? Ta rarheten helt ut for en gangs skyld. Lov meg det´ a. ;-)
linn@oslostudenten.no, sept 2009
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
Subscribe to:
Posts (Atom)