30 Jul 2010
IKKE NOE NYTT ER IKKE GODE NYHETER I ASERBAJDSJAN
Etter at jeg kom hjem fra feltarbeid i Aserbajdsjan har jeg fått publisert denne saken på nettsidene til det norske menneskerettshuset (på engelsk):
22 May 2010
Katlas ild!
These texts has been published in my column "The green oracle" in the studentpage "Oslostudenten" where I worked as an editor for the feature- and column section, from June 2009 - May 2010. See www.oslostudenten.no for more. This is my last column in my position as an editor in "Oslostudenten"/
Disse teksten(e) har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i Høgskolen i Oslos studentavis "Oslostudenten" www.oslostudenten.no Dette er min siste spaltetekst som magasinredaktør.
Date published: 28.april 2010
Den store dragen i nord har våknet til liv. De sier at den gjerne sover i flere hundre år, men når den først våkner, så spruter den virkelig intenst ut innestengt ild. Lenge. Spørsmålet blir nå om Eyjafjallajökulls utbrudd også får Katla til å eksplodere. Forrige gang var i 1918.
I Astrid Lindgrens barnefortelling Brødrene Løvehjertet snakkes det om den ildsprutende dragen Katla. Hun er virkelig farlig, og bare et eneste brennmerke fra henne gjør deg lam for alltid. Det skjer med Jonatan. Han blir brent av hennes ild, og det bryter sagte men sikkert ned kroppen hans, slik at han mister sin mobilitet. Og da vil han ikke leve mer. Han og Kavring må finne på noe annet, og drar til en ny verden sammen.
Kanskje må vi også se for oss å leve i en litt annerledes verden fra nå av? Til nå i år er det ikke få store naturkatastrofer verden har blitt rammet av. Haiiti-jordskjelv, Eyjafjallajökulls utbrudd på Island, samt flere små jordskjelv rundt omkring -nå nylig et nytt i Kina som drepte over hundre mennesker, og det meldes om flere tusen skadde.
Faren er: Vi aner virkelig ikke hvordan vi skal takle alt sammen. Kanskje er vi også på vei til å bli lammet av alt som vi mennesker har gjort oss så avhengige av? Sakte men sikkert sitter vi der, til slutt helt handlingslammet fordi naturen krever sitt.
Hva betyr det egentlig for menneskene her på jorda hvis vi ikke lenger kan fly våre svære flymaskiner på tvers av jordkloden? Er det egentlig mulig å leve i en flyløs verden? Per i dag er det egentlig ikke det. Vi menneskene vil nok finne en løsning på askeproblemet også, skulle dette vare ut året eller enda lenger, slik noen har spådd. En eller annen gluping vil da finne på et eller annet lurt. Mindre fly kanskje? Noe finner vi ut av. Spørsmålet blir bare hvor lenge vi skal holde på med slike midlertidige løsninger. For vi vet jo egentlig at vi burde stoppe all flytrafikk slik at jorda kan få en pause fra sin konstante hyperventilerende despereate innpust i et forsøk på å rense lufta vår på naturens vis. Vi vet det, men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Vi er lammet og verre vil det muligens bli.
Er det egentlig mulig for et aktivt livsglad menneske som er vant til å løpe rundt omkring å fortsette å leve videre i et liv som lam? Svar: Ja, men ikke uten en totalt ny måte å se og organisere verdenen sin på.
Disse teksten(e) har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i Høgskolen i Oslos studentavis "Oslostudenten" www.oslostudenten.no Dette er min siste spaltetekst som magasinredaktør.
Date published: 28.april 2010
Den store dragen i nord har våknet til liv. De sier at den gjerne sover i flere hundre år, men når den først våkner, så spruter den virkelig intenst ut innestengt ild. Lenge. Spørsmålet blir nå om Eyjafjallajökulls utbrudd også får Katla til å eksplodere. Forrige gang var i 1918.
I Astrid Lindgrens barnefortelling Brødrene Løvehjertet snakkes det om den ildsprutende dragen Katla. Hun er virkelig farlig, og bare et eneste brennmerke fra henne gjør deg lam for alltid. Det skjer med Jonatan. Han blir brent av hennes ild, og det bryter sagte men sikkert ned kroppen hans, slik at han mister sin mobilitet. Og da vil han ikke leve mer. Han og Kavring må finne på noe annet, og drar til en ny verden sammen.
Kanskje må vi også se for oss å leve i en litt annerledes verden fra nå av? Til nå i år er det ikke få store naturkatastrofer verden har blitt rammet av. Haiiti-jordskjelv, Eyjafjallajökulls utbrudd på Island, samt flere små jordskjelv rundt omkring -nå nylig et nytt i Kina som drepte over hundre mennesker, og det meldes om flere tusen skadde.
Faren er: Vi aner virkelig ikke hvordan vi skal takle alt sammen. Kanskje er vi også på vei til å bli lammet av alt som vi mennesker har gjort oss så avhengige av? Sakte men sikkert sitter vi der, til slutt helt handlingslammet fordi naturen krever sitt.
Hva betyr det egentlig for menneskene her på jorda hvis vi ikke lenger kan fly våre svære flymaskiner på tvers av jordkloden? Er det egentlig mulig å leve i en flyløs verden? Per i dag er det egentlig ikke det. Vi menneskene vil nok finne en løsning på askeproblemet også, skulle dette vare ut året eller enda lenger, slik noen har spådd. En eller annen gluping vil da finne på et eller annet lurt. Mindre fly kanskje? Noe finner vi ut av. Spørsmålet blir bare hvor lenge vi skal holde på med slike midlertidige løsninger. For vi vet jo egentlig at vi burde stoppe all flytrafikk slik at jorda kan få en pause fra sin konstante hyperventilerende despereate innpust i et forsøk på å rense lufta vår på naturens vis. Vi vet det, men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Vi er lammet og verre vil det muligens bli.
Er det egentlig mulig for et aktivt livsglad menneske som er vant til å løpe rundt omkring å fortsette å leve videre i et liv som lam? Svar: Ja, men ikke uten en totalt ny måte å se og organisere verdenen sin på.
10 May 2010
Hjemme igjen :-)
Vips! Så var jeg hjemme igjen. Like plutselig som dette blogginnlegget.
FOR SENERE LESERE: I april/mai 2010 dro jeg til Moskva i Russland og Baku i Aserbajdsjan på feltarbeid som en del av avsluttende eksamen i journaliststudier ved Høgskolen i Oslo. Jeg valgte selv å dra hit og dit dro jeg alene fra Norge. Da ventet et språk jeg ikke snakker, et alfabet jeg ikke leser og mennesker jeg tror er litt farlige og lite hyggelige...
Denne reisen begynte en sen kveld den 11. april 2010. Da var jeg i leiligheten i Oslo, og prøvde å finne ut av hva jeg skulle ha med meg i den ganske så minimale, men desto mer passende, røde søte ryggsekken min. Det var forferdelig. Ikke klarte jeg å tenke klart heller, og jeg, som anser meg selv for å være en særdeles praktisk og flink pakker, var helt ute av meg. Jeg ante ikke hva som ventet meg... det bar pakkinga preg av!
Så fortsatte denne reisen på flyet fra Riga til Moskva, der jeg tilfeldigvis blir sittende ved siden av Marina på flyet. Som tilfeldigvis er født i Russland. Og som snakker både norsk og russisk flytende. Og som også tok turen til Russland alene for å gjøre research til masteroppgaven. Hva er oddsen for at akkurat vi, som begge to er alene og som desperat søker noen å være sammen med, blir sittende ved siden av hverandre på det flyet? Eller i det hele tatt havner på det samme flyet. Middager alene på restaurant ble unødvendig... Utrolig.
Så forsatte denne turen med mitt første møte med Moskva. Mine journalistiske oppgaver, mine vandringer rundt omkring i byen og mine andre kulinariske mat- og stemingsopplevelser: Alt sammen gjorde at jeg har blitt storfrelst. Forelsket. Moskva, du var min ultimale prøvelse. Kyrillisk alfabet, et totalt uforståelig språk og mennesker og politi jeg var litt redd... Men jeg tror jeg bestod med glans! Derfor er jeg ekstra glad i deg, Moskva.
Med til dette hører også mitt møte med min russiske rødhårede skjønnhet Elizaveta. Ååå.. du er alle følelsene for Moskva på en gang! Jeg vil ikke miste kontakten med deg. Derfor gleder jeg meg enormt til neste gang vi møtes, hvor enn det måtte være i verden! Jeg håper på å reise tilbake til Moskva, men hvem vet, i denne verden møtes man jo på de mest bortgjemte steder...
Se så fantastisk vakker hun er :-)
Jeg satt på flyplassen i Georgia for bare noen dager siden, og det er like før gaten til flygangen åpner seg, og jeg vet det: jeg er på vei hjem. Nesa har retning mot nord. Det kom så plutselig. Og endelig. Og "Er dette virkelig over nå"-følelsen meldte seg. Fremdeles er tankene tunet inn på engelsk. Og mens jeg satt der, og også her jeg sitter nå, kan jeg fremdeles høre smellet fra taxidøra som slår igjen bak meg, og fremdeles kan jeg se Kelly og Jackie for meg, mine venner fra USA og Australia som jeg møtte på hostellet i Baku i Aserbajdsjan (igjen var jeg alene i verden, men noen fant meg!), og som jeg har knyttet et uløselig bånd med, fremdeles kan jeg se dem der de forsvinner sagte men sikkert inn i bylivet i Tbilisi og blir mindre og mindre og byen forsvinner mer og mer. Snart er det bare meg i et ensomt baksete, motorveien og taxisjåføren (som jeg har minimal mulighet til å kommunisere med) tilbake. Da veltet alle følelsene inn over meg. Jeg var på nippet til å få våte øyekroker, men så.... Jeg ble rammet av melankoliens stund, hardt, vondt og brutalt, og "nå kommer jeg ikke til å få oppleve dette igjen" følelsen var så stor at jeg ble litt lammet. Så tårene kom ikke, bare smilet.
Her er reiseruten min:
Oslo-(her møter jeg Marina) Moskva (et sted mellom her møter jeg Elizaveta!)-Baku (og her møter jeg K og J -mine sjelevenner!)-Tbilisi-Oslo
Jeg fant ut i siste sekund at jeg skulle ta meg to korte dager i Tbilisi før jeg dro hjem. Hovedgrunnen var at det var billigere å fly hjem derfra. Jeg satt meg derfor på nattog fra Baku til Tbilisi, holdt nesten på å bli voldtatt..., men kom meg helskinnet gjennom det hele, og ble møtt av mine fantastiske venner, Kelly og Jackie, på togstasjonen i Tbilisi etter 14 timer. Jeg tar aldri det toget igjen! (I hvertfall ikke alene..)
Her forteller jeg litt om det hele på togkupeen...
Her er en rask video-oppsummering! :-)
1, Moskva
2. Crazy taxiride...
3. Xinaliq, fjell-landsby i Aserbajdsjan
4. Crazy taxiride 2...
Å for en tur!
FOR SENERE LESERE: I april/mai 2010 dro jeg til Moskva i Russland og Baku i Aserbajdsjan på feltarbeid som en del av avsluttende eksamen i journaliststudier ved Høgskolen i Oslo. Jeg valgte selv å dra hit og dit dro jeg alene fra Norge. Da ventet et språk jeg ikke snakker, et alfabet jeg ikke leser og mennesker jeg tror er litt farlige og lite hyggelige...
Denne reisen begynte en sen kveld den 11. april 2010. Da var jeg i leiligheten i Oslo, og prøvde å finne ut av hva jeg skulle ha med meg i den ganske så minimale, men desto mer passende, røde søte ryggsekken min. Det var forferdelig. Ikke klarte jeg å tenke klart heller, og jeg, som anser meg selv for å være en særdeles praktisk og flink pakker, var helt ute av meg. Jeg ante ikke hva som ventet meg... det bar pakkinga preg av!
Så fortsatte denne reisen på flyet fra Riga til Moskva, der jeg tilfeldigvis blir sittende ved siden av Marina på flyet. Som tilfeldigvis er født i Russland. Og som snakker både norsk og russisk flytende. Og som også tok turen til Russland alene for å gjøre research til masteroppgaven. Hva er oddsen for at akkurat vi, som begge to er alene og som desperat søker noen å være sammen med, blir sittende ved siden av hverandre på det flyet? Eller i det hele tatt havner på det samme flyet. Middager alene på restaurant ble unødvendig... Utrolig.
Så forsatte denne turen med mitt første møte med Moskva. Mine journalistiske oppgaver, mine vandringer rundt omkring i byen og mine andre kulinariske mat- og stemingsopplevelser: Alt sammen gjorde at jeg har blitt storfrelst. Forelsket. Moskva, du var min ultimale prøvelse. Kyrillisk alfabet, et totalt uforståelig språk og mennesker og politi jeg var litt redd... Men jeg tror jeg bestod med glans! Derfor er jeg ekstra glad i deg, Moskva.
Med til dette hører også mitt møte med min russiske rødhårede skjønnhet Elizaveta. Ååå.. du er alle følelsene for Moskva på en gang! Jeg vil ikke miste kontakten med deg. Derfor gleder jeg meg enormt til neste gang vi møtes, hvor enn det måtte være i verden! Jeg håper på å reise tilbake til Moskva, men hvem vet, i denne verden møtes man jo på de mest bortgjemte steder...
Se så fantastisk vakker hun er :-)
Jeg satt på flyplassen i Georgia for bare noen dager siden, og det er like før gaten til flygangen åpner seg, og jeg vet det: jeg er på vei hjem. Nesa har retning mot nord. Det kom så plutselig. Og endelig. Og "Er dette virkelig over nå"-følelsen meldte seg. Fremdeles er tankene tunet inn på engelsk. Og mens jeg satt der, og også her jeg sitter nå, kan jeg fremdeles høre smellet fra taxidøra som slår igjen bak meg, og fremdeles kan jeg se Kelly og Jackie for meg, mine venner fra USA og Australia som jeg møtte på hostellet i Baku i Aserbajdsjan (igjen var jeg alene i verden, men noen fant meg!), og som jeg har knyttet et uløselig bånd med, fremdeles kan jeg se dem der de forsvinner sagte men sikkert inn i bylivet i Tbilisi og blir mindre og mindre og byen forsvinner mer og mer. Snart er det bare meg i et ensomt baksete, motorveien og taxisjåføren (som jeg har minimal mulighet til å kommunisere med) tilbake. Da veltet alle følelsene inn over meg. Jeg var på nippet til å få våte øyekroker, men så.... Jeg ble rammet av melankoliens stund, hardt, vondt og brutalt, og "nå kommer jeg ikke til å få oppleve dette igjen" følelsen var så stor at jeg ble litt lammet. Så tårene kom ikke, bare smilet.
Her er reiseruten min:
Oslo-(her møter jeg Marina) Moskva (et sted mellom her møter jeg Elizaveta!)-Baku (og her møter jeg K og J -mine sjelevenner!)-Tbilisi-Oslo
Jeg fant ut i siste sekund at jeg skulle ta meg to korte dager i Tbilisi før jeg dro hjem. Hovedgrunnen var at det var billigere å fly hjem derfra. Jeg satt meg derfor på nattog fra Baku til Tbilisi, holdt nesten på å bli voldtatt..., men kom meg helskinnet gjennom det hele, og ble møtt av mine fantastiske venner, Kelly og Jackie, på togstasjonen i Tbilisi etter 14 timer. Jeg tar aldri det toget igjen! (I hvertfall ikke alene..)
Her forteller jeg litt om det hele på togkupeen...
Her er en rask video-oppsummering! :-)
1, Moskva
2. Crazy taxiride...
3. Xinaliq, fjell-landsby i Aserbajdsjan
4. Crazy taxiride 2...
Å for en tur!
1 May 2010
Last day in Baku
What a journey this has been! Thank you, dear reader, for following my different experiences here in my blog. It has meant a lot to me to able to share my days away with you. I spescially like the ones that comment on some of the posts, thank you!
This journey is now comming to its end, I'm just going to Tbilisi, Georgia for one quick day, and then I'm home.
With this I would like to share just a little glimt of the last days here in Baku. I have been attending a lot of different work related arangements the last couple of days.
At the Nato anniversary in Baku.
Here with the leader of the uposition parti in Baku, Isa Quambar
Me, a british journalist, the american representative, ambassador Jon Ramberg and Sian
As an audience in the court of the prosecuted journalist Eynulla Fatullayev.
http://www.irfs.az/component/option,com_datsogallery/Itemid,30/func,detail/catid,500/id,4922/lang,az/ The norwegian journalist Erling Borgen is now making a documentary about his case. Even the European Court of Human Rights have demanded that the Azerbaijanian regim should release him.
This journey is now comming to its end, I'm just going to Tbilisi, Georgia for one quick day, and then I'm home.
With this I would like to share just a little glimt of the last days here in Baku. I have been attending a lot of different work related arangements the last couple of days.
At the Nato anniversary in Baku.
Here with the leader of the uposition parti in Baku, Isa Quambar
Me, a british journalist, the american representative, ambassador Jon Ramberg and Sian
As an audience in the court of the prosecuted journalist Eynulla Fatullayev.
http://www.irfs.az/component/option,com_datsogallery/Itemid,30/func,detail/catid,500/id,4922/lang,az/ The norwegian journalist Erling Borgen is now making a documentary about his case. Even the European Court of Human Rights have demanded that the Azerbaijanian regim should release him.
30 Apr 2010
Working day
There was a student demonstration in Baku today. I was there with Emin Hoseinov from Institute for Reporters' Freedom and Safety (IRFS). More than 100 students were arrested by the police.
Yesterday I was at NATOs 61-years jubileeum (since its establisement) with the norwegian ambassador Jon Ramberg, and there I made many other inportant contacts.
28 Apr 2010
Russlandmimring og Aserbajdsjan-lykke :-)
Aa... selv om beinet mitt er litt skadet naa, og jeg egentlig fryser ganske mye her i drittvaeret i Baku, saa har jeg et smil om munnen. For disse to jentene, fra USA og Australia som jeg har blitt kjent med her... vi har bare opplevd saa utrolig mye flott sammen! Her er litt fra det som har vaert.
Venter paa aa dra videre til Baku..
Gazprom
Meg etter aa ha tatt sitron i haaret. Vil ha lyst haar ;-) Bildet er tatt paa hostellet der jeg har bodd i Baku.
Kelly og Jackie fra USA og Australia! I Love you guys! Kelly bor i Moskva da, saa hun er kommunikasjonsmiddelet her nede ;-) De traff jeg paa Caspian Hostell i Baku, men naa har de dratt videre. Buhu... :-( Savner dere allerede!
Olje pipler bokstavelig talt opp av bakken her!
Mud vulcanoes!
Kelly on the local masrutka!
Fire temples
The doors are a little bit too smaal for Jackie here...
Fire mountains. Azerbaijan means "The Land of Fire"
Just messing around... :-)
Xinaliq
Crazy man for wanting me to run down those hils! It had to end with...
...this
But now worries, I'm fine. :-) It was just a bit painful.
Dinner the local way was nice
Venter paa aa dra videre til Baku..
Gazprom
Meg etter aa ha tatt sitron i haaret. Vil ha lyst haar ;-) Bildet er tatt paa hostellet der jeg har bodd i Baku.
Kelly og Jackie fra USA og Australia! I Love you guys! Kelly bor i Moskva da, saa hun er kommunikasjonsmiddelet her nede ;-) De traff jeg paa Caspian Hostell i Baku, men naa har de dratt videre. Buhu... :-( Savner dere allerede!
Olje pipler bokstavelig talt opp av bakken her!
Mud vulcanoes!
Kelly on the local masrutka!
Fire temples
The doors are a little bit too smaal for Jackie here...
Fire mountains. Azerbaijan means "The Land of Fire"
Just messing around... :-)
Xinaliq
Crazy man for wanting me to run down those hils! It had to end with...
...this
But now worries, I'm fine. :-) It was just a bit painful.
Dinner the local way was nice
24 Apr 2010
Sian har endelig kommet! :-D
Juhu! Hun har masse interessant aa fortelle fra Usbekistan og Turkmenistan! Naa planlegges den videre ferd for fullt. Kanskje blir det en tur til Georgia :-D
PS: Regn og daarlig vaer her akkurat naa daa...kjedlig.
22 Apr 2010
Litt fra Aserbajdsjan
Det har blitt reisedag nummer 11. Her er litt fra Aserbajdsjan saa langt. Venter fremdeles paa Sian, som kommer paa loerdag. I dag er det torsdag.
18 Apr 2010
Dag 7 (siste dag): Disneyland! :-D
Jeg lurte meg til å ta bilde av meg selv med Disney-outsider gjengen i bakgrunnen da! (Pluto, Snurre Sprett og Dragen fra Shrek? Ikke akkurat Donald og Mikke fra Florida/Paris liksom... Alltid noen som får drittjobbene in the far east...) Altså..;) det stod nemlig en fyr der som tok penger for at du skulle bli tatt bilde av sammen med disse. Han viste en streng finger mot meg når han så jeg ville knipse. Dessuten påpekte han at dette bare var for barn... Men jeg bare latet som jeg tok poenget, for så å snike til meg knipsing i et øyeblikk jeg så han var uoppmerksom. Hihi! Var faktisk ganske gøy. :-)
Nå er det også på tide å dra videre. Det blir til Aserbajdsjan og hovedstaden Baku i morgen. Moskvas flyplass er ikke helt stengt for flytrafikk, og siden jeg skal østover, er sannsynligheten stor for at flyet mitt går i morgen. Og til alle dere som tror jeg er gal som skal til langtvekkistan: ... så er jeg kanskje det! Hehe.
Men nå skal jeg endelig møte Sian i klassen! Dasvidánje Moskva! Jeg kommer gjerne tilbake. (Landserien avsluttes herved, faar ta den opp igjen ved en senere anledning Simon. :-()
Subscribe to:
Posts (Atom)