21 Apr 2013

Tilbakekomsten

Det er klart, jeg har vært fysisk tilbake etter at jeg for nå ett og et halvt år siden kom hjem fra et frivillig år i Berlin. Men det var faktisk ikke før for noen dager siden at jeg virkelig følte at jeg selv var "hjemme igjen" mentalt. Det får meg forresten til å spekulere i hvor lang tid hjemkomster må ta for slike som eksempelvis Lars Monsen... 

"Make progress - not excuses"

Hva har skjedd i mellomtiden? Vel. Det er egentlig et litt godt spørsmål. For ting har jo skjedd. Jeg har til og med laget en liste over ting som har skjedd, som jeg kikker på i dette øyeblikk. Blant annet så har jeg for eksempel oppført syv forskjellige arbeidsgivere på min nylig ankomne selvangivelse for 2012 og enda flere ”make progress, not excuses”-slagord på min svært så overfylte oppslagstavle på veggen ved siden av skrivebordet mitt. Men til tross for mangfoldige ting å gjøre: jeg har ikke vært her. For jeg har rett og slett ikke hatt tid til å engasjere meg - på mitt vanlige vis, på grunn av en fullstendig selvpåført og energitappende tidsklemme. 

Alt det vi ikke gjør

Jeg har ikke gjort meg opp noen tanker mens jeg har vandret gatelangs, her har det vært stress for å rekke banen! Og jeg har ikke reflektert, tenkt kritisk og ikke en gang har jeg sett de kritiske sakene. Jeg har vært alt for opptatt med på den ene siden å skrive jobbsøknader og på den andre siden å jobbe. Og ikke minst å svare på e-poster. Istedenfor å sende dem selv.

Men på fredag i foregående uke, så skjedde det. Jeg ser plutselig "…den hvite himmel", "…de gråblå skyer" og jeg ser plutselig den (fuckings!) blodige sol! Og ikke minst, så ser jeg hvor jeg selv er hen, og jeg ser at jeg ikke har ment noe på det siste ett og et halvt år. Det ser jeg tydeligere enn noe annet. Og fingerknipset som skvatt meg ut av transen? Kommentaren ”Mens vi venter på klimaløsningen” i Aftenposten som ble publisert mandag denne uken.

Ikea - og en skikkelig kjøkkenoppvask

Ut av teksten kom alle de tingene jeg selv tidligere hadde følt og ja, jeg var så enig, så enig, enig i alt fra Svaret er at jeg ikke har noe klart svar. Hver gang jeg tenker på dette ender jeg opp med å løpe rundt og rundt i sirkel, og så blir jeg svimmel. Det plager meg til begynnelsen og åpningsspørsmålet Hvordan skal vi snakke om dette? (...) Selv bor jeg ikke ved vannkanten, jeg liker ikke dyr, og jeg klarer nok å tilpasse meg det meste, så da er det kanskje ikke noe problem? til den endelige Vi bruker politikk til mye dumt i Norge, og det bør vi slutte med. Plutselig kom alt fra tiden bak innlegget ”Norge, egentlig en miljøversting” i denne bloggen skyllende over meg som en flodbølge. 

Etter en Ikea-tur, der alt på kjøkkenbenken ble ryddet for rot er det nå ryddet så det finnes boltreplass til mer kokkelering, gris og søl - ja til og med i hodet mitt ligger alt nå til rette for fantastiske kombinasjoner, eksperimenter og nye oppdagelser. Og det kommer til å smake så himmelsk godt! Denne gangen ønsker jeg derimot å drive med arbeid som virkelig kan utgjøre en forskjell. 

Du er ikke alene

Konkret så førte dette til at jeg sporenstreks tok kontakt med Framtiden i våre hender Blindern (FIVH) som, på grunn av mitt ektefølte engasjement, svarte positivt på e-posten min samme kveld, med de oppmuntrende ordene Jeg ble ikke skremt av dine utropstegn og din lange, vakre tekst - det var musikk i mine ører. Få ut all din energi, positivitet, glød, skaperevne og alt annet hos oss. Sammen skal vi alle sørge for bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling :D”Nå er jeg medlem der, og jeg vet at det kommer til å bli viktig for meg og håpet er at jeg kan være til nytte.  

For meg betyr dette akkurat nå altså å jobbe for å innføre klimavennlige forbrukerorienterte løsninger for folk flest. Sammen med dyktige folk i lokallaget til FIVH er jeg sikker på at det er mulig å få igjennom noe. Dette blir derimot også en viktig påminnelse for meg selv om at man ikke trenger å gjøre ting alene! Det finnes andre som deg, så bare finn dem, og gjør det i et fellesskap. 

Klimatiltakk "ditt" og "datt"

Og viktigst av alt: Her trenger vi heller ikke å ta alt ansvaret selv, men heller jobbe for fordelaktige klimatiltak fra politisk hold. Politikerne er tross alt ansvarlige for samfunnet vi lever i og hvordan dette er innrettet. De kan ikke bare si: Mongstad klimatiltak 2014-"ditt” og klimakur2020-"datt” uten å holde det som blir lovet, eller å dra ut tiden i det lengste for slikt sett bare å oppnå å sløse bort verdifulle skattekroner på prosjekter som aldri ser dagens lys. Det er jo, som kommentaren i Aftenposten henviser til, så utrolig lite handling bak ordene til oss alle, men spesielt klanderverdig er dette kanskje hos de politiske sjefene våre. Og hva kan vi gjøre med det? Jo nettopp vise sjefene at vi bryr oss og fortelle dem åpent at ”hey, dette her, det vil vi faktisk. Så det er bare å innføre de ”lite positive” tiltakene deres – ”vi” støtter dere i dem!”.

Hvorfor er det slik det er?

Om politikerne kanskje har andre mer økonomiske grunner til å ikke gjennomføre sin løfter gjennstår å se. I den forbindelse er det derimot ikke mangel på ting å undersøke nærmere. Hvorfor oppfordrer den norske stat alle skolebarn til å spise kjøtt gjennom Opplysningskontoret for kjøtt og egg, bedre kjent som MatPrat.no når det ikke er noen som helst grunn til at et barn behøver å lære at en grønnsakssuppe ikke kan spises uten kjøtt? Eller hvorfor lar de være å innføre plastposefrie matvarebutikker? Det er ikke det at det ikke er nok interessante debatter å ta. Jeg mistenker selvsagt hva som kan være noe av grunnen, men disse spekulasjonene skal jeg holde meg for god for her og nå. 

Hoppet ned fra gjerdet


Derimot er det heller ikke lenger noen grunn til å sitte på gjerdet. Det er på tide å starte på ferden, selv om jeg tror at den kan bli ekstremt tøff og mildt sagt lite logisk til tider. Jeg tenker på det ytterliggående faktum at slik type miljøarbeid som jeg her forfekter egentlig taler i retning av å stenge ned hele den norske oljeproduksjonen (!). Til tross for hvor "sprøyte, pine, hakka gal" denne tanken er, tenk igjennom: hvorfor kan ikke Norge være et foregangsland - for en eneste gangs skyld, og nettopp bli ledende innen andre energimåter som de ikke bare tilfeldigvis har slumpet over? Derfor blir det veldig interessant å høre hva folk på Litteraturhuset har å si om saken førstkommende torsdag på ArneNæs-seminaret: Norsk hjerneflukt til olje og gass. Hvor de gråblå skyer blir tunge... 

Men grå skyer i vente til tross, det er i hvert fall bedre å ha disse skyene hengende over seg, enn å gå rundt i en eneste stor, travel og energitappende tåkedis. Derfor føles denne tanken på meg mer befriende enn noe annet. For jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om at en løsning er mulig. Har du? Og er du villig til å bli med på veien mot dette nærmest umulige målet? 

In English here: