Torsdag kveld startet fantastisk bra med:
Katzenjammer:
See the youtube video of this song here:
http://www.youtube.com/watch?v=aswXKmV0wDo&feature=related
And another video of thiese norwegian katzenjammer girls here:
http://www.youtube.com/watch?v=-AIdYoMpINQ
Kvelden avsluttet med Montee, å herregud.., for en kombinasjon!!
Montee:
Rather want to watch the youtube video? (Video from this norwegian bands performance in the norwegian talk show "Store Studio")
Jeg må bare beklage den dårlig lyden på opptakene. Det var så sykt god stemning!
På fredag var vi rundt omkring på litt forskjellig her og der, litt weird electronica på The Villa blant annet. Ost og kjeks, var ganske bra i grunn.
Men, når det kommer til liv, er Valkyrien Alstars i en klasse for seg! Fredagen kunne virkelig ikke ha blitt avsluttet bedre!
Valkyrien Alstars:
Rather want to watch the youtube video?
Digger disse!
20 Feb 2010
19 Feb 2010
Grisemobbing
Når skal vi slutte å mobbe grisen?
Grisen har egentlig en stor stjerne i nordiske tradisjoner. For eksempel har grisen blitt sett på som en livsviktig del av den norske husmannskosten. Vår juletradisjon med svineribbe er derfor ikke bare tilfeldig. For når det nærmet seg årets slutt, da skulle grisen slaktes, og det betydde at proteintilskuddet kom i hus. Ved siden av grøt og brød, skulle man nå endelig få kjøtt å spise. Grisen har rett og slett blitt sett på som vår beste venn i vinterkulden.
Dessverre er den ikke bestevenn med enkelte nå i denne vinterstormen. Men det burde den kanskje være.
For den har egentlig alltid vært hellig i følge Vestlige tradisjoner. Fra norrøn mytologi hører vi nemlig om grisen Særimne. Kveldens festmåltid i Valhall bestod alltid av Særimne, som etter at den var spist, igjen ble til en ny gris som kunne spises. Grisemåltidet gav krigerne den styrken de behøvde til neste dags kamper. Grisen var med andre ord derfor sett på som et hellig dyr.
Så nære slektninger er faktisk også grisen og menneskene at tusenvis av mennesker hvert år får transplantert hjerteklaffer fra griser.
Og grisens orgasme kan vare i opptil 30 minutter har jeg hørt. En god eller dårlig egenskap? Vel, det blir vel et (s)kjønnsspørsmål.
I religionens navn, så er ikke grisen like høyt aktet. Tor Åge Bringsværd skrev for noen år siden en bok om grisens kulturelle historie som heter Jesus elsket ikke griser. Han forteller her at Jesus likte alle dyrene i stallen der han ble født, bortsett fra grisen, som han foraktet. I jødedommen finner man derfor også religiøse kostregler som gir forbud mot å spise gris, i likhet med i Islam. I kristendommen har man valgt å neglisjere denne forakten helt, fordi det ikke passer inn i vår tradisjon.
I de senere årene ser det ut til at den religiøse tolkning av grisen har gjort at vi alle har glemt grisens helligdomsstatus. Grisen er rett og lett blitt et mobbeoffer. Klart den ruller seg i søla, men det er ikke fordi de liker å bli skitne, men faktisk for å avkjøle seg selv. Grisen mangler nemlig svettekjertler, og sølevannet tar bort varme fra grisen selv. Vanlig rent vann, fungere ikke som varmetapende på samme måte. Kanskje er denne mobbingen av grisen som vi har drevet med i årtier upassende? ”Svineri” og ”griseri” kaller vi noe som er fælt og ekkelt. Og med utrykk som ”å kjøre som en gris”, ”feit som en julegris” og ”ligner ikke grisen” setter vi ord på ting som er negativt ladet, med referanse til grisen. Jeg synes det er på tide å tale grisens sak. Stakkars uskyldige grisen, den har da ikke valgt å blir offer for hetsende omtale.
Jeg bare nevner det…
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
Grisen har egentlig en stor stjerne i nordiske tradisjoner. For eksempel har grisen blitt sett på som en livsviktig del av den norske husmannskosten. Vår juletradisjon med svineribbe er derfor ikke bare tilfeldig. For når det nærmet seg årets slutt, da skulle grisen slaktes, og det betydde at proteintilskuddet kom i hus. Ved siden av grøt og brød, skulle man nå endelig få kjøtt å spise. Grisen har rett og slett blitt sett på som vår beste venn i vinterkulden.
Dessverre er den ikke bestevenn med enkelte nå i denne vinterstormen. Men det burde den kanskje være.
For den har egentlig alltid vært hellig i følge Vestlige tradisjoner. Fra norrøn mytologi hører vi nemlig om grisen Særimne. Kveldens festmåltid i Valhall bestod alltid av Særimne, som etter at den var spist, igjen ble til en ny gris som kunne spises. Grisemåltidet gav krigerne den styrken de behøvde til neste dags kamper. Grisen var med andre ord derfor sett på som et hellig dyr.
Så nære slektninger er faktisk også grisen og menneskene at tusenvis av mennesker hvert år får transplantert hjerteklaffer fra griser.
Og grisens orgasme kan vare i opptil 30 minutter har jeg hørt. En god eller dårlig egenskap? Vel, det blir vel et (s)kjønnsspørsmål.
I religionens navn, så er ikke grisen like høyt aktet. Tor Åge Bringsværd skrev for noen år siden en bok om grisens kulturelle historie som heter Jesus elsket ikke griser. Han forteller her at Jesus likte alle dyrene i stallen der han ble født, bortsett fra grisen, som han foraktet. I jødedommen finner man derfor også religiøse kostregler som gir forbud mot å spise gris, i likhet med i Islam. I kristendommen har man valgt å neglisjere denne forakten helt, fordi det ikke passer inn i vår tradisjon.
I de senere årene ser det ut til at den religiøse tolkning av grisen har gjort at vi alle har glemt grisens helligdomsstatus. Grisen er rett og lett blitt et mobbeoffer. Klart den ruller seg i søla, men det er ikke fordi de liker å bli skitne, men faktisk for å avkjøle seg selv. Grisen mangler nemlig svettekjertler, og sølevannet tar bort varme fra grisen selv. Vanlig rent vann, fungere ikke som varmetapende på samme måte. Kanskje er denne mobbingen av grisen som vi har drevet med i årtier upassende? ”Svineri” og ”griseri” kaller vi noe som er fælt og ekkelt. Og med utrykk som ”å kjøre som en gris”, ”feit som en julegris” og ”ligner ikke grisen” setter vi ord på ting som er negativt ladet, med referanse til grisen. Jeg synes det er på tide å tale grisens sak. Stakkars uskyldige grisen, den har da ikke valgt å blir offer for hetsende omtale.
Jeg bare nevner det…
linn@oslostudenten.no
(teksten har blitt publisert i min spalte "Det grønne orakel" i studentavisa Oslostudenten www.oslostudenten.no som kommer ut en gang i måneden. Fra juni 2009-juni 2010 var jeg magasinredaktør i avisa)
18 Feb 2010
En dag på Holocaustsenteret
Jeg var på omvisning på Holocaustsenteret i går, onsdag. Det var i anledning av boklanseringen av Blanche Majors bok "Jeg overlevde Auschwitz." Her forteller hun den sterke historien om hva hun opplevde i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren, hvordan hun klarte å rømme, og tiden i ettertid. Den ungarnskfødte damen var også tilstede ved lanseringen, og jeg fikk tatt henne i hånden og fortalt henne at jeg nå skal til Tyskland som frivillig for ASF.
Skrevet: 18. feb. 2010
Her er boken hennes:
Og her er hun selv i dag:
Det er en utrolig sterk historie uansett hvordan man ser på det, og det er noe ekstra med å møte personer som har opplevd det helt på kroppen. Det er også sterkt å se bilder fra tiden, og lese de historiske fakta. Jeg ble med en ungdomskoleklasse på omvisning etter boklanseringen, der Peder fra Holocaustsenteret tok oss igjennom utstillingen på en kjempefin måte.
Grunnen til at jeg var der, var fordi de på ASF tipset meg om at dette kunne være fint å få med seg.
1. september i år drar jeg altså til Tyskland for å jobbe frivillig i en organisasjon som heter ASF, Aktion Sühnezeichen Friedensdienste.
Se:
http://asf-venner.org/ (den norske venneforeningen)
http://www.asf-ev.de/ (den offisielle tyske siden)
Jeg har ikke skrevet så veldig mye om det tidligere her på bloggen, da ting faktisk ikke er helt avgjort ennå. Men det ser veldig lovende ut for at jeg kan dra.
Her er flere bilder fra omvisningen:
Alle navnene på de 771 norske jødene som ble deportert og drep står på veggen.
Til sammen var det ca 2000 norske jøder i Norge på den tiden.
Mange mener at Norge var ekstra lojal mot Gestapo og anga jøder i større grad enn andre land. En sammenligning finner vi i Danmark, der det levde ca 3000 jøder, men bare ca 50 av disse ble deportert. Italia, som også regnes som mer rasistisk, og spesielt fazistisk, har også en lavere andel deporterte enn i Norge. Hva kan være grunnen til dette? Er vi egentlig mer rasistiske her enn vi tror? Eller har vi en tendens til å manisk føye oss etter autoriteter, uten å tenke selv, her i Norge?
Gassen som ble brukt i gasskammerne:
Tidslinje som viser hendelser i krigen
Nurnberglovene:
Nurnberglovene kalles også "raselovene" og ble enstemming vedtatt i Nürnberg den 15. september 1935 under Det Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderpartis (NSDAP) (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiderpartei) Riksdag for Frihet. Med dette nedfelte de tyske nazistene sin antisemittisme i lovverket for alvor. Dette innebar svært begrensede rettigheter for jødene i landet, blant annet heter det i Blodsvernloven (som er en del av Nürnberglovene) at:
"Det er forbudt for jøder å heise riks- eller nasjonalflagget eller bære Rikets farger. Det er derimot tillatt for dem å bære de jødiske farger. Denne rett er beskyttet av staten.
En omfattende sensur av jødiske tidsskrifter fulgte så i kjølvannet av lovene, noe som innebar at ordet "blond" ble forbudt å bruke av jøder. Dette av frykt for at det skulle bli brukt som et kodeord for "nazist". Jødiske musikere og komponister fikk også forbud mot å fremføre verker av "ariske" komponister. Bach og Bethowen ble dernest forbudt å spille for jøder. I tillegg ble det forbudt for en jøde og ha bursdag den 20. april, nemlig samme dag som Adolf Hitler selv...
Dette med komponistene og musikkforbudet minner meg på at jeg må anbefale en film, nemlig Pianisten. Se trailer her: http://www.youtube.com/watch?v=itR0-I9idXk
Den er utrolig god, og jeg anbefaler den på det sterkeste.
Skrevet: 18. feb. 2010
15 Feb 2010
God morgen godtfolk!
Og vel overstått!
Det sydet av kjærlighet i lufta denne helga. Morskjærlighet, kjærestekjærlighet, og bollekjærlighet. (Nei, jeg er ikke dansk...) I tillegg var det en kjærlighet for et nytt år. Kineserne feiret nemlig kinesisk nyttår denne søndagen den 14. februar, og ønsket tigeren velkommen!
Jeg ønsket også tigeren velkommen denne helga...
Det sydet av kjærlighet i lufta denne helga. Morskjærlighet, kjærestekjærlighet, og bollekjærlighet. (Nei, jeg er ikke dansk...) I tillegg var det en kjærlighet for et nytt år. Kineserne feiret nemlig kinesisk nyttår denne søndagen den 14. februar, og ønsket tigeren velkommen!
Jeg ønsket også tigeren velkommen denne helga...
Det var nemlig NM i kyssing på lørdag på Oslo S. Og jeg som nyhetshungrig journalist var selvsagt på pletten. Studentavisa fornekter seg ikke, så fotografen og påtroppende journalist for dagen klinte like godt til...! Det er utrolig hva slik "kjærlighetsstemning" kan få deg til å gjøre!
Jeg må innrømme at jeg ikke har for vane av å kysse med kollegaene mine. Eller andre som jeg tilfeldigvis tilbringer en lørdags fomiddag med. Men når muligheten bød seg, så kunne jeg rett og slett ikke la være! Den var en sånn "grip dagen" følelse, utadæsjælopplevelse og crazy ting å gjøre på en gang. Og morsomt var det!! :-D (Selv om jeg kanskje ser litt stiv ut?hehe...?)
Egentlig så burde jeg jo bare holdt helt kjeft om dette her, og i hvert fall ikke publisert et bilde av meg selv på nettet kyssende med en annen person som jeg ikke har den type forhold til! Men.... ja, så kunne jeg bare rett og slett ikke la være.
12 Feb 2010
This Saturday...
Spring Awakening!
Foto: Evy Andersen, pressefoto, Oslo Nye Teater
Å jobbe i studentavis har sine fordeler! :-D
10 Feb 2010
Reinsdyr i hovedstaden!
Jeg var på en liten vandring i Oslos gater tidligere på dagen igår, og da kom jeg over et noe uvanlig syn. Det ser nemlig ut til at reinsdyrene nå har tatt turen inn til staden! Ja og det er jo klart, de må jo ha sin ukentlige forskyning med melk og brød, kaffe og kjeks, de som alle andre.
Når skal vi får likestilling for reinsdyrene egentlig? Hvordan de blir behandlet! Tørr lav hver eneste dag, ute i et isøde der de fryser klavene av seg hver eneste kveld, og det skriker i øynene deres av snøblindhetens vrede. Det er snakk om dyrerettighetsbrudd!
Jeg kom nemlig på at jeg jo glemte samenes nasjonaldag her inne på bloggen min. Og det er jo en forferdelig skam. At jeg ikke feiret en gang, er jo svært beklagelig. Jeg skulle gjerne løpt litt vilt rundt på Karl Johan med lasso og skreket "jodlajollyhyyy". Men jeg tror kanskje det hadde vært litt liten forståelse for min hedersdans...
Men det jo litt rart egentlig da, at det nesten ikke nevnes. Dagen går rett forbi nærmest i stillhet. Jeg tror egentlig man kan lese forklaringen litt ut av disse bildene over... det blir noe rart med den bonden som tar med seg kua si til staden liksom. For disse bildene er tatt etter nasjonaldagen, som jo har datoen 6. februar.
Jeg kan jo avsløre at grunnen til at de er her, er for å reklamere for reinsdyrkjøring på Beitostølen. Så de er tydeligvis over alt om dagen disse reina altså! Når jeg tenker etter, så tror jeg aldri at jeg har sett en rein før. Men at det var på selveste Karl Johan i Oslo at jeg skulle få se denne kuriositeten, nei det hadde jeg minsanten ikke trodd. Tigerstaden slutter aldri å by på overraskelser, det slår meg stadig oftere.
Statoils kaspiske eventyr
I går var jeg på et veldig interessant seminar, U-landsseminaret på Blindern. Temaet for kvelden var Statoils oljeutvinning i Aserbajdsjan. Det er interessant å stille seg spørsmålene: Hva er det vi egentlig gjør med det statlige oljeselskapet vårt? Og bør det stilles noen som helst krav til norske bedrifters investeringer i land med regimer som er svært undertrykkende?
Vi snakker faktisk om et oljefond som fylles opp med penger fra et land der menneskerettighetesbrudd mot journalister og andre skjer hver dag. Mange blir drept, forfulgt eller fengslet uten en rettssak eller en domsavgjørelse. Erling Borgen, journalist, forfatter og dokumentarfilmskaper av bl.a. filmen "I skyggen av Statoil", var en av debattdeltagerene og sa: "Hvor går den nedre grensen for Statoils bussiness i utlandet?". Han mente også at å få en uttalelse fra konserndirektør Helge Lund ang dette, var mye verre enn å få et intervju med selveste kongen. Statoil er et lukket selskap, mener han. Dette hevdet også Berit Lindemann, rågiver og informasjonleder i Den Norske Helsingforskomiteen, på Fritt Ord-konferansen i Fredrikstad 5.november i fjor. Da var temaet pressefrihet, og journalister fra Aserbajdsjan, Afganistan og Russland var invitert for å fortelle om situasjonen i landet. Jeg var også tilstede her, og mye av det samme går alltid igjen: menneskerettighetsbrudd skjer, og Statoil lukker øynene.
Nå er Statoil i forhandlinger om å starte nye oljeutvinninger i Turkmeninstan, et land som er enda verre enn Aserbajdsjan. Her har de et autoritært styre, der presidenten i landet kontrollerer 75% av statens inntekter personlig. Da kan man jo kanskje tenke seg at korrupsjonen ikke akkurat er lav, i tillegg foregår det, i følge Human Right Watch og Amnesty grove menneskerettighetsbrudd også her.
UDs representant argumenterte med at engasjemt er å foretrekke fremfor isolasjon, og stilte spørsmålet: "Er det noe bedre at noen andre lands selskaper tar vår plass?" Jonas Garh Støre har sagt at engasjement er å foretrekke fremfor isolasjon, for da har man i alle fall en hvis mulighet til påvirkning.
Men spørsmålet blir jo hvor mye Statoil kan blande seg inn i. For det er jo ikke slik at utenlandske selskaper kan blande seg i hvordan styresettet i landet foregår, eller hvordan de skal fastsette lovene og reglene for sine innbyggere. Men det er allikevel helt sikkert at de kunne gjort mer enn det de gjør og utnyttet sin mulihet for påvirkning i større grad. For per dags dato så virker det som Statoil totalt lukker øynene for hva som skjer rundt omkring i det landet som de forhandler med. I alle fall kunne de ha bidratt til demokratiutviklingen ved å legge igjen noen av de betydelige økonomiske ressursene som de tar med seg ut av landet til bistandsprosjekter, til private menneskerettsorganisasjoner etc. Noe gjøres, men ikke nok. De er nok like redde for å komme på kant med myndighetene, og dermed miste sin sammarbeidsavtale, som resten av befolkningen er for å bli forfulgt om natten. Derfor lar man heller være å gjøre noe som helst.
Det er ikke lenge til jeg selv skal til Aserbajdsjan i "Miljø og Utviklingsfaget" på journalistutdanningen. Jeg reiser først til Moskva i Russland, og så videre til Aserbajdsjan. Jeg må si at jeg føler det er veldig mange strerke krefter i sving over mitt eget hodet, både når det gjelder Statoil, Norges og Statoils forhold til Russland, og prosessene som foregår i Aserbajdsjan. Derfor aner jeg egentlig ikke hva jeg har begitt meg ut på... Jeg innrømmer at jeg er litt redd.
Dette var paneldeltagerne ved møtet 9.feb 2010: (Det var forøvrig Amnesty International som var arrangør)
Beate Ekeløve-Slydal: Politisk rådgiver i Amnesty International og ekspert på temaet bedrifters samfunnsansvar og menneskerettigheter.
Heidi Kjærnet: Forsker og doktorgradstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (UDI) og Fridtjof Nansen Institutt (FNI)
Erling Borgen: Forfatter, journalist, filmskaper og samfunndebattant se: http://erlingborgen.com/Pressemateriell_web.pdf
Anita Nergård: Avdelingsdirektør ved Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene i UD
For mer informasjon om U-landsseminarene, se her: http://www.sum.uio.no/events/ulandsseminar/program/
Neste seminar er førstkommende tirsdag og da er temaet: "Hvem har ansvaret for gjenoppbyggingen av Gaza?"
Arr: Norsk Folkehjelp Blindern
Vi snakker faktisk om et oljefond som fylles opp med penger fra et land der menneskerettighetesbrudd mot journalister og andre skjer hver dag. Mange blir drept, forfulgt eller fengslet uten en rettssak eller en domsavgjørelse. Erling Borgen, journalist, forfatter og dokumentarfilmskaper av bl.a. filmen "I skyggen av Statoil", var en av debattdeltagerene og sa: "Hvor går den nedre grensen for Statoils bussiness i utlandet?". Han mente også at å få en uttalelse fra konserndirektør Helge Lund ang dette, var mye verre enn å få et intervju med selveste kongen. Statoil er et lukket selskap, mener han. Dette hevdet også Berit Lindemann, rågiver og informasjonleder i Den Norske Helsingforskomiteen, på Fritt Ord-konferansen i Fredrikstad 5.november i fjor. Da var temaet pressefrihet, og journalister fra Aserbajdsjan, Afganistan og Russland var invitert for å fortelle om situasjonen i landet. Jeg var også tilstede her, og mye av det samme går alltid igjen: menneskerettighetsbrudd skjer, og Statoil lukker øynene.
Nå er Statoil i forhandlinger om å starte nye oljeutvinninger i Turkmeninstan, et land som er enda verre enn Aserbajdsjan. Her har de et autoritært styre, der presidenten i landet kontrollerer 75% av statens inntekter personlig. Da kan man jo kanskje tenke seg at korrupsjonen ikke akkurat er lav, i tillegg foregår det, i følge Human Right Watch og Amnesty grove menneskerettighetsbrudd også her.
UDs representant argumenterte med at engasjemt er å foretrekke fremfor isolasjon, og stilte spørsmålet: "Er det noe bedre at noen andre lands selskaper tar vår plass?" Jonas Garh Støre har sagt at engasjement er å foretrekke fremfor isolasjon, for da har man i alle fall en hvis mulighet til påvirkning.
Men spørsmålet blir jo hvor mye Statoil kan blande seg inn i. For det er jo ikke slik at utenlandske selskaper kan blande seg i hvordan styresettet i landet foregår, eller hvordan de skal fastsette lovene og reglene for sine innbyggere. Men det er allikevel helt sikkert at de kunne gjort mer enn det de gjør og utnyttet sin mulihet for påvirkning i større grad. For per dags dato så virker det som Statoil totalt lukker øynene for hva som skjer rundt omkring i det landet som de forhandler med. I alle fall kunne de ha bidratt til demokratiutviklingen ved å legge igjen noen av de betydelige økonomiske ressursene som de tar med seg ut av landet til bistandsprosjekter, til private menneskerettsorganisasjoner etc. Noe gjøres, men ikke nok. De er nok like redde for å komme på kant med myndighetene, og dermed miste sin sammarbeidsavtale, som resten av befolkningen er for å bli forfulgt om natten. Derfor lar man heller være å gjøre noe som helst.
Det er ikke lenge til jeg selv skal til Aserbajdsjan i "Miljø og Utviklingsfaget" på journalistutdanningen. Jeg reiser først til Moskva i Russland, og så videre til Aserbajdsjan. Jeg må si at jeg føler det er veldig mange strerke krefter i sving over mitt eget hodet, både når det gjelder Statoil, Norges og Statoils forhold til Russland, og prosessene som foregår i Aserbajdsjan. Derfor aner jeg egentlig ikke hva jeg har begitt meg ut på... Jeg innrømmer at jeg er litt redd.
Dette var paneldeltagerne ved møtet 9.feb 2010: (Det var forøvrig Amnesty International som var arrangør)
Beate Ekeløve-Slydal: Politisk rådgiver i Amnesty International og ekspert på temaet bedrifters samfunnsansvar og menneskerettigheter.
Heidi Kjærnet: Forsker og doktorgradstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (UDI) og Fridtjof Nansen Institutt (FNI)
Erling Borgen: Forfatter, journalist, filmskaper og samfunndebattant se: http://erlingborgen.com/Pressemateriell_web.pdf
Anita Nergård: Avdelingsdirektør ved Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene i UD
For mer informasjon om U-landsseminarene, se her: http://www.sum.uio.no/events/ulandsseminar/program/
Neste seminar er førstkommende tirsdag og da er temaet: "Hvem har ansvaret for gjenoppbyggingen av Gaza?"
Arr: Norsk Folkehjelp Blindern
6 Feb 2010
Det beste av Anna Anka
Paul Anka beskylder Anna Anka for psykisk mishandling og trakasering (....brphhaha!) og sier til God Kveld Norge at hun nå er å regne som "hans verste fiende".
Likevel tror hun fremdeles at det er en sjangs for at de finner tilbake til hverandre, og kommer derfor med følgende råd for reunionen til hennes blivende eks-mann:
"Da får han ta til vettet og få profesjonell hjelp"
Haha, hun er utrolig fasinerende altså!
I tillegg, så sa hun dette for ikke så lenge siden mens hun selv kritiserte overvektige:
Anna Anka: "Jag tycker jag har en av de besta kroppana i verden"
Profesjonell hjelp ja... det hadde vært noe!
Likevel tror hun fremdeles at det er en sjangs for at de finner tilbake til hverandre, og kommer derfor med følgende råd for reunionen til hennes blivende eks-mann:
"Da får han ta til vettet og få profesjonell hjelp"
Haha, hun er utrolig fasinerende altså!
I tillegg, så sa hun dette for ikke så lenge siden mens hun selv kritiserte overvektige:
Anna Anka: "Jag tycker jag har en av de besta kroppana i verden"
Profesjonell hjelp ja... det hadde vært noe!
5 Feb 2010
Sangen om den Røde Rubin/The Song of the Red Ruby
Yes it was fantastic! And not so naughty actually Simon :-). It was a more an artistic performance.
For all my non-norwegian readers, this naughty-comment might need an explanation: This novel was forbidden when it came out in 1956, due to its many sex-scenes... Its written by the norwegian author Agnar Mykle, and here he writes about a 23-year old boy, Ask Burlefot (its not a common norwegian name...), that lives his student life studying economics and having different sexual relationships. And when "The Song of the Red Ruby" came out, no norwegian writer had described in such detail the sexual act, but more important; saying out loud that people have sexual relations outside of marriage.
Yes, not so very shocking today, but 50 years ago it was! (At least in Norway it was). A lawsuit started against Mykle. (I dont know the english name of this paragraph that formerly existed in the Norwegian law system, which he was charged by, but in norwegian it was called: "Utuktsparagrafen" Whats "Utukt" in english anyone? hehe.. ), He was disfavored at first, but got free of charge in Supreme Court later that following year. While the book was still forbidden in Norway, people had to go to Sweden where it actually was legal, to buy it. Lots of people did, and hid it under their bed sheets at night!
The theatre show, that I saw yesterday however, was a mixture of an artistic dance performance together with acting and dialog. The scenery was modern with few props, and the music was mysterious, and wonderful! (Anne Grete Preus - selvfølgelig blir det bra da!) The sex scenes was solved in a creative "modern" way.. So it was more like a dance, that an actual sex-act. The actor Mattis Herman Nyquist was however great in his role, and the female, Line Verndal in the role of "Embla", vas also ok, didnt notice anything bad nor fantastic, but yes she did her job. Embla is the girl that Ask finally fall in love with among all the other women.
The facinating thing about this novel is that its not just about the sex. Ask finds his true love at last, "his ruby", and this is really what he is longing for the entire time. But sadly, even though he marries his love at the end, he finds out that she doesn´t see their love as deep as he do. Therefor he concludes: "Love is a lonely thing".
Although, I did think that it got a little to artistic at times, and I could wish that it was adapted more to our modern society today (it still had a little bit of that 50´s feeling), I do think that it was a great performance. It was worth the ticket. (But I got it for free, juhu! Press privilege...) ;-)
http://www.riksteatret.no/db/production.shtml?mac=production&id=5301294
For all my non-norwegian readers, this naughty-comment might need an explanation: This novel was forbidden when it came out in 1956, due to its many sex-scenes... Its written by the norwegian author Agnar Mykle, and here he writes about a 23-year old boy, Ask Burlefot (its not a common norwegian name...), that lives his student life studying economics and having different sexual relationships. And when "The Song of the Red Ruby" came out, no norwegian writer had described in such detail the sexual act, but more important; saying out loud that people have sexual relations outside of marriage.
Yes, not so very shocking today, but 50 years ago it was! (At least in Norway it was). A lawsuit started against Mykle. (I dont know the english name of this paragraph that formerly existed in the Norwegian law system, which he was charged by, but in norwegian it was called: "Utuktsparagrafen" Whats "Utukt" in english anyone? hehe.. ), He was disfavored at first, but got free of charge in Supreme Court later that following year. While the book was still forbidden in Norway, people had to go to Sweden where it actually was legal, to buy it. Lots of people did, and hid it under their bed sheets at night!
The theatre show, that I saw yesterday however, was a mixture of an artistic dance performance together with acting and dialog. The scenery was modern with few props, and the music was mysterious, and wonderful! (Anne Grete Preus - selvfølgelig blir det bra da!) The sex scenes was solved in a creative "modern" way.. So it was more like a dance, that an actual sex-act. The actor Mattis Herman Nyquist was however great in his role, and the female, Line Verndal in the role of "Embla", vas also ok, didnt notice anything bad nor fantastic, but yes she did her job. Embla is the girl that Ask finally fall in love with among all the other women.
The facinating thing about this novel is that its not just about the sex. Ask finds his true love at last, "his ruby", and this is really what he is longing for the entire time. But sadly, even though he marries his love at the end, he finds out that she doesn´t see their love as deep as he do. Therefor he concludes: "Love is a lonely thing".
Although, I did think that it got a little to artistic at times, and I could wish that it was adapted more to our modern society today (it still had a little bit of that 50´s feeling), I do think that it was a great performance. It was worth the ticket. (But I got it for free, juhu! Press privilege...) ;-)
http://www.riksteatret.no/db/production.shtml?mac=production&id=5301294
Subscribe to:
Posts (Atom)