Praksis i en søledam

Praksiseleven er ferdig med å søle nå.

Jeg har hoppet og sprutet rundt meg i snart to måneder. Noen flekker har jeg etterlatt meg her. Andre der. Små spor rundt omkring, litt sånn halvtilfeldig, og helt ubevisst. Du vet hvordan det var da du var liten og hoppet villt rundt i sølepytter etter en lang regnværsdag. Å for en glede! Spruten står rundt deg og du har ingen kontroll på hvor dråpene vil lande. Hva er det med den følelsen? For egentlig så er den jo helt forferdelig? Kanskje treffer en dråpe deg midt i øyet? Eller på steder der du overhodet ikke hadde fortusett at de ville lande. Likevel fortsetter en å hoppe uhemmet, og det verste er at man får en litt syk tilfredstillende glede ut av det. Kanskje fordi man ubevisst vet at de små nesten usynlige flekkene som en etterlater seg, er de som vil stake ut din videre ferd. Så da fortsetter man. Det gjelder jo å legge igjen så mange flekker som mulig. Litt sånn har det vært å tømme fyllepennen min som praksisstudent i Oslopuls denne forsommeren. For det har jeg nemelig gjort. Jeg mener, noen ganger så har bare blekkhylsen åpnet seg og grist utover alt sammen. Andre ganger har den skrevet lekende lett. Til og med litt feil. Men det har gått bra. Uansett griseri om Linni Meister, forferdelige blodsplatt og dårlige overskrifter. Eller søte nye fransk/japanske fristelser, barn som må aktiviseres eller ærlige tyver på tokt; jeg er ikke ferdig med å sprute! For selv om pennen nå føles ganske så tom for blekk, så skal jeg nok snart stå klar for å sprute mer. For nå, smått om senn, så har hånden som fører pennen lært seg håndbevegelsene for å bruke redskapet og blekket på en bedre måte. Og det skal være sikkert; denne pennen gir seg ikke nå! Det skal ikke være igjen et eneste blekkdott før jeg legger ned pennen for godt fremover. Ikke snakk om. Takk for en herlig tid i en av byens aller beste og triveligste redaksjoner!

-sommeren 09-