Enkeltpassasjer

Sitter her nå, på en mandags formiddag (hvor jeg egentlig skulle vært på lesesalen) og leser VG Helg (et bilag jeg aldri får tid til å lese i helga - da er det tid for jobbing!), og nå har jeg snart lest det fra perm til perm; om hun Hege som selger sex, om Per-Kristian Foss som ser tilbake og lurer på hva som venter og om pensjonerte menn som trekkes til kjøpesenterkafeene (kanskje er det det som venter, Foss?). Kaffekameratene-reportasjen (som den sistnevnte heter) var forresten utrolig bra - og den var det jo jeg som skulle ha skrevet - har lagt merke til fenomenet med gamle menn på kafeen på Tveita-senteret en stund. (Æsj... #fåutfingern)

Til slutt i helgemagasinet har et lite halvsiders intervju med forfatteren Vigdis Hjort (53) derimot nettopp fanget min oppmerksomhet. Det var altså hun som skulle inspirere meg nok til å legge fra meg bladet og skrive disse ordene her. Tatt i betraktning listen over, er det egentlig litt rart.

Det hun sier, helt til slutt i et intervju som egentlig handler om hva hun ville brukt ti millioner på, er:

Akkurat nå sitter jeg og leser Søren Kierkegaards dagbokopptegnelser fra 1855, til et foredrag jeg skal holde. Der forestiller han seg et stort skip, hvorpå en liten hvit prikk oppdages i horisonten. Et veldig uvær er på vei, mens kapteinen er nede i salongen og danser og drikker champagne. 

Den eneste som ser den hvite flekken der ute er en passasjer, som ikke våger å si ifra, for som han sier etterpå, "Jeg var jo bare en enkelt passasjer". (...) det er lett å føle seg som en slik betydningsløs passasjer som føler at farer truer, men at ingen av de ansvarlige tar notis av det. Kierkegaard minner oss om at alle har ansvar. 

Det ansvaret har også en enkelt frilansjournalist som sitter på helgevakt et eller annet sted. Bare sånn eksempelvis.... Det er fort gjort å tenke at "det der er ikke min oppgave". Dette lille innspillet fikk meg til å tenke at det skal jeg i hvert fall IKKE tenke. Om jeg noen gang har hatt antydning til slike tanker, er de nå derfor en gang for alle en saga blott (håper jeg).

Og nå tenker jeg at det er så underlig at jeg for eksempel nettopp ikke ble inspirert av at en eskortepike står fram med fullt navn i offentligheten. Det er modig gjort! Og veldig i tråd med en "tenke sjæl"-bevissthet som jeg er så fan av. Hun hadde absolutt fortjent å være inspirasjonskilden til dette innlegget litt mer... men så ble det jo handlende litt om det hun har gjort likevel da, nemlig at man bør stå opp som en ensom enkeltpassasjer, og i hennes tilfelle ta ansvar for at debatten får alle sider av saken frem i lyset, uansett sak. Underlig er det allikevel at hun ikke gav meg den #dettemåjegskriveom-følelsen. Og den tanken klarer jeg ikke helt å slippe... #den(underlige)følelsen