23 Jan 2011

Naivt avhengig av (sosialt) media?


Tittle in english: Naivly depended on the (social) media? (About a case going on in Norway since 13. January, starting with that a girl under the name "Maria Amelie" was arrested as an illegal imigrant in Norway, and now will have to leave the country. Her parents brought her here from Russia as a child. People demonstrated against the deportation, but now the debate is dealing with: "but what about the others?") Read more about this in english here: The Foreigner, Norwegian news in English

Ja, jeg støttet henne. Skrev kanskje til og med en melding eller to om det på Facebook. Medlem av støttegruppa jeg fikk tilsendt ble jeg i alle fall. Og jeg sendte den også videre. Mine første tanker om at dette er grusomt, det skrev jeg også.


"Men nå er alt blitt annerledes. Det jeg trodde var å støtte en bra sak, har jeg og andre i ettertid blitt kritisert for. Ja, jeg gikk i demonstrasjonstog oppover Karl Johan*. Og ja, jeg sto til og med der på Trandum utlendingsinternat (norges eneste asylfengsel) og demonstrerte for en person, selv om det stod flere andre i lignende situasjon og så på, som jeg ikke nevnte noe om. Og kanskje så jeg de også, halvt i øyekroken der, mens jeg ropte: "Slipp Maria Amelie fri!". Men problemet er at jeg egentlig ikke tenkte noe særlig over at de var der.* 

Som journalist har jeg et ekstra ansvar. Et ansvar for mine handlinger og ringvirkningene av dem. Min uvitenhet om asylpolitikk i Norge og hvor mange det gjelder, ble derimot min flause. For her i Maria Amelie-saken var det egentlig ikke den objektive journalistrollen som handlet. Det var medmennesket og tanken om at "hun må da få bli" som meldte seg. Nå kalles vi hykleriske og et hylekor. Og når jeg tenker etter, så skjønner jeg det jo godt.


Men egentlig ville jeg bare hjelpe. Jeg tenkte ikke over at jeg støttet en enkeltsak. For meg er dette den første saken! Men noen mener visst at hvis man støtter en enkeltsak frontet av en jente med massevis av ressurser, så er ikke eksempelet godt nok. Men eksempelet har vært godt nok for media. Og da slang jeg meg like godt på den, jeg! Burde jeg heller ha latt være? Klapp over fingra og "NAIVT" og "TANKELØST" som stempler påklistret har jeg i alle fall fått. 


Jeg vet at det ikke er ment sånn. Kritikk og alt sånn. Og dere har jo helt rett også, det er ikke rettferdig at hun skal få bli når ikke andre i verre situasjoner får det. Problemet er bare: hvor er de hen? Jeg tenkte ikke, eller visste ikke, jeg gadd ikke vite noe om de andre eller hva vet jeg... og det beklager jeg."



Flickr, Rødt Nytt, demo mot utkastelsen av Maria Amelie

*) Vel, dette og de påfølgende tingene i dette avsnittet gjorde jeg jo ikke, for jeg er jo her i Berlin. Men det var flere tusen andre likesinnede som gjorde nettopp dette. Disse og andre journalister som har skrevet om saken har det muligens litt sånn nå.   


________________________________________________________________________

For mange som støtter Maria Amelies sak, er argumentet at hun har gitt et ansikt til Norges papirløse, og de menneskene som kommer hit til Norge med "et genuint ønske og behov for å bidra til Norge" (sitat funnet på Flickr.com under ett av demonstrasjonsbildene). Jeg ønsker ikke å stille meg bak denne argumentasjonen om at det bare er de ressurssterke som er velkommne her, mens de som har mindre av dette ikke er det. Derimot ønsker jeg ikke en alt for naiv asylpolitikk heller, der alle som vil kan få asyl (Blogg-synser Vampus, og noen av kommentarene til innlegget, har noen forslag til løsninger. Les innlegget her). En mer liberal innvandringspolitikk mht. mennesker som kommer hit for å søke arbeid, mens man samtidig har klare rettningslinjer for hvordan asylpolitikken skal håndteres, kan være en mulig løsning. 


Utfallet av dette er at nå vet jeg i alle fall littt mer. Og for det er jeg takknemlig. Kanskje vi trengte denne saken bare av den grunn, kritikkverdig eller ei.


Derfor er nettopp etterspillet av denne saken så viktig også. For hva vil utfallet bli? Nå er vi mer fokusert på å arrestere folks handling, enn å drive med generell meningsutveksling om asylpolitikk og integrering. Eller for å sitere en venninne som oppsummerer det hele ganske godt:
Forresten, ikke det at det alltid blir sånn, men noen temaer har en tendens til å utløse arresterende diskusjoner der det handler om korsfesting, ikke meningsutveksling. Ikke akkurat givende. Fordi følelser har vært, og er i spill når det gjelder de menneskene vi kjenner. Da er det lett og la seg rive med, og det kritiseres nå i ettertid. Men bare gjennom følelsene våre kan vi også virkelig få forståelse også. Før har asylpolitikk handlet om politikk, og ikke så mye om menneskene. Nå, kanskje på grunn av denne saken, har menneskene politikken gjelder for fått et ansikt. Håpet er jo at vi tar med oss denne lærdommen neste gang en lignene sak kommr opp. Er det derfor håp om å få diskutert asylpolitikk med verdigheten den fortjener i nå og i fremtida? 

Derimot står jeg også igjen med dette spørsmålet: Er det slik det er å bli overumplet av massesuggesjon? Og hvem har egentlig skylda? 


Og avslutningvis kan det også være fristende med et lite stikk tilbake mot kritikken for engasjementet: Jeg beklager at jeg engasjerte meg for bare en person. Jeg beklager at jeg gikk i demonstrasjontog og viste engasjement, noe jeg ikke har gjort før. Jeg beklager at vi nå, på grunn av EN jente, som omtales som et dårlig eksempel i forhold til andre, har gjort at jeg har drevet med forskjellsbehandling. Jeg beklager at jeg ikke har lest noe i media om Fozia Butt eller noen av de andre. Og jeg beklager at jeg ikke var en passiv tilskuer -i denne saken også. Herretter skal jeg fortsette å la være å engasjere meg.

Slik som jeg alltid gjør.

Les også dette blogg-innlegget til Cecilie Staudes blogg, som er høgskolelektor på Handelshøgskolen BI, institutt for markedsføring "Når engasjementet tar overhånd i sosiale medier" 

Linker: 
Debatt: En underlig sak
Min Maria Amelie


No comments: