Berlin og veien videre: (1)

Jobb og sånn... DEL 1 av 3

For noen uker siden ble jeg tilbudt en stilling i kundeserviceavdelingen i IBM i Slovakia, i hovedstaden Bratislava. Ja, så stillingen (her) og tenkte at det kunne jo vært veldig interessant, de trengte nemlig en norsktalende til å ta seg av kundeserviceforespørsler. 

 
Helt ærlig, så vet ikke hvorfor de trenger det der, men da jeg var på mitt mest desperate etter jobb denne våren, så søkte jeg der også. Tror det er århundrets dårligste søknad. Tre linjer –maks, pluss Cv’en da, som begynner å bli okey nå (i alle fall lay-out messig). Og etter noen uker, så fikk jeg en telefon. Jeg satt på et bibilotek i nærheten av der hvor jeg bor, og hadde jo alt glemt denne søknaden og det hele.

Så etter mange spørsmål senere -pluselig hadde jeg et jobbintervju-light over telefon på dårlig engelsk (jeg er blitt dårligere i engelsk etter tysklandsoppholdet, og det var ikke det at hun var direkte dårlig egentlig, bare det at jeg hadde ekstremt vanskeligheter med å forstå hva denne Speady-Gonzales engelsktalende overhodet ytret...), kunne damen i den andre enden altså tilby meg en jobb. Etter at jeg ikke kunne svare på hvor mye jeg så for meg å tjene (dette kom veldig overraskende på og jeg kunne virkelig ikke si annet enn ”eh… I don’t know” etter gjenntatte forsøk fra hennes side) så lurte hun altså på om jeg var interessert i stilligen. Jeg tror jeg må ha vært eneste søker...(og det var sikkert ikke negativt at jeg tilsynelatende ikke var kresen på lønn heller!) 

En del skummlesning av jobbeskrivelses-dokumenter senere endte med en hyggelig mail hvor jeg skrev at jeg ikke kunne svare endelig ja til jobben nå på grunn av andre vurderinger. Jeg hadde ikke før trykket "send" på denne mailen, før hun var der igjen, momentant! Dette er virkelig snakk om sekunder… Nummeret var det samme som dagen før, så det var ingen tivil, det var selvsagt henne. Etter å ha landet ned på stolen igjen (etter rystelsen), og mens jeg vurderte om jeg skulle ta telefonen eller ikke -kom plutselig en av de andre kollegaene mine fra kontorene oppe i 5.etg (vi andre sitter i 3.) og ville si meg et eller annet,  –selvsag avventende på grunn av den ringende telefonen som jeg på det tidspunktet holdt i hånden. Han avventet spørrende, hvorpå jeg rett og slett ble nødt til å si: " ah, ich nehme diese nicht…”. Jeg følte selvsagt at jeg der og da ble klassifisert-stemplet som "en slik person som med vilje ikke svarer på telefonoppringinger", før telefonens uling endelig tok slutt (...). Derimot ringte hun så igjen senere pä dagen, og da måtte jeg jo ta den..

Vel vel, jeg har fremdeles tid til å svare. Har nemlig fått frist til å svare ut juli. Da jeg selv foreslo dette som frist tok jeg skikkelig godt i, (dette var i april) og jeg hadde ikke ventet at hun skulle gå med på det slik med en gang, uten invendinger eller noe, men det gjorde hun altså –overraskende nok. Så hvis alt annet skjærer seg for meg nå i løpet av sommermånedene, så har jeg alltids Slovakia og Bratislava og dra til da. Er jo ikke det verste det heller.