Berlin -It must have been love...

....but its over now.

Nå er jeg tilbake i Norge igjen, etter et år med jobbing i organisasjonen Aktion Sühnezeichen Friedensdienste i Tyskland. Har jeg tjent noen penger på dette? Nei. Er studiepoeng opptjent? Nei. Det har vært frivillig arbeid. Det rare er at jeg nå har blitt mye rikere enn jeg var før jeg dro. Akkurat som eventyrene sier. 

Jeg skal ikke her kjede leseren med å påpeke hvor mye rikere man blir av å jobbe som frivillig (det være seg i et annet land eller i eget land). Det kommer senere i et allerede planlagt blogginnlegg. Akkurat nå er jeg her og nå, i tid, sted og rom, og konstaterer at det er en ny høst i vente. Denne korte og intense kjærlighetsaffæren som har pågått mellom meg og en av de kuleste storbyene i Europa, Berlin, har sakte men sikkert gått mot det uunnværlige: slutten. På slutten kjente jeg det også på hele meg; hele kroppen, sinnet, humøret –alt sammen var preget av at dette snart skulle opphøre. Jeg ble satt litt i ventemodus, og bare lette berøringer kunne vekke meg til live igjen fra lysbildefremvisningstilstanden. Ventemodusfølelsen ville jeg nok ha følt på uansett da, om jeg så skulle ha blitt i byen lenger eller ikke. For prosjektet her ved ASF ville uansett ha tatt slutt, og det å skulle gå over i noe annet ville ha føltes på kroppen, uansett hva dette nye ville har vært. Men nå, som jeg er kommet tilbake til Oslo igjen, en handling som jeg kaller ”å komme hjem”, så føles det veldig bra, og det er også dette nye/gamle jeg har lengtet etter den siste måneden i Berlin. Samtidig så har jeg veldig mye ekstra bagasje med meg i kofferten min. Og i dette tilfellet, så jeg snakker ikke om nye klær.

Jeg har blitt veldig glad i Berlin. Jeg kjenner byen nå –har fått tatt og følt litt på den; fått føle hvordan det er å gå i gatene der, hvordan jeg føler at menneskene der er og jeg har fått tatt på (Berlin) murene med mine egne fingertupper. Jeg har kikket inn i shoppingvinduene -noen ganger av nygjerrighet, andre ganger med lengsel (...) og jeg har til og med fått en forkjærlighet for en spesiell type te, Berlin-te, som de bare selger i en spesiell te-butikk. Tre pakker løs Berlin te tok jeg med meg hjem i den ene av de allerede alt for stappede fulle koffertene (takk Mormor, mamma og Ludvig som kom og hentet meg!), og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg når jeg en gang går tom…  Men alt dette, at jeg nå kjenner byen så bra som man kan etter ett år der, er også egentlig litt merkelig å tenke på. For det gjorde jeg jo virkelig ikke i det hele tatt for et knapt år siden. Jeg kom der, med min alt for store koffert, uten å ha satt mine ben på denne delen av Europakartet før, og ble hentet der av en smilende gutt med halvlangt hår, som påpekte at jeg hadde med meg en alt for stor koffert. „Ich komme immer mit ein Rücksach, ich, haha“. –Ja vel, fint for deg…, tenkte jeg surt, men du trenger vel ikke å le av meg for det?! (Og det sier han attpåtil bare en time etter at jeg er helt svett etter å ha kranglet kofferten om bord i Norwegian-flyet med én kilo overvekt –og etter at hele kofferten min lå strødd utover gulvet foran innsjekkingsskranken på Gardermoen....)

Kofferten var i alle fall stor, for her skal jeg liksom være i et år! Ikke tenkte jo jeg på at jeg kom til å reise en del ganger hjem i løpet av året. Og deretter så tok jeg,  og mitt første tyske bekjentskap, som jeg instinktivt ikke likte noe særlig –men som jeg senere ble god venn med, S-Bahnen i timevis, og byttet 7 ganger –minst! I ettertid vet jeg faktisk ikke hvilken rute han kan ha tatt, men det kan maks ha vært tre bytter. Maks. Og tiden er cirka 20-40 min, avhengig av hvor du skal. Og nå? Jeg ville ikke hatt det minste problem med å komme meg til hvilken som helst stasjon eller gate fra Schönefeld flyplass til Berlins midtre A-B sone. Den ruten har jeg tatt MANGE ganger nå. Men det første møtet mitt med dette, var særdeles fryktinngytende.

Det har vært en vinter og en vår her. En sommer har jeg på en måte ikke fått oppleve så mye av. Mye fordi det har vært dårlig vær her, noe jeg hører er den samme situasjonen for hjemtraktene, men også fordi jeg har jobbet så mye. Derfor føles det helt i orden for meg at sommeren ikke har vært noe særlig –jeg hadde ikke hatt mulighet til å nyte den uansett. Og det er i orden det også –pengene er knappe og alt, så da er det like greit.

Og jeg har våknet opp nesten hver dag i en ensom seng.
Men nå, er den ikke ensom lenger.

I morgen er det atter en dag….
Og nye muligheter venter.

Foto: linnslilleverden.blogspot.com

In English here: 

Now I'm back in Norway again, after a year of work in the organization Aktion Sühnezeichen Friedensdienste in Germany. Have I earned some money on this? No. Are credits earned? No. It has been volunteer work. The strange thing is that I have become much richer than I was before I left. Just as fairy tales say.

I will not bore the reader to point out how much richer one becomes when working as a volunteer (whether it is in another country or in your own country). This I will deal with in a later, already scheduled blog post. Right now I'm here and now, in time and space, and notes that there is a new autumn in sight. This short and intense love affair that has been going on between me and one of the coolest cities in Europe, Berlin, has slowly but surely meet the indispensable: the end. At the end I felt it too, in all of me. The whole body, my mind and mood-all were influenced by this soon to be gone feeling. It was a bit like I was in a standby mode, with only light touches to awaken me to life again from the slide show viewer. I would have felt this feeling no matter what, staying longer in the town or not. Cause the project here at the ASF-office would have comed to an end anyway, and the feeling of moving on into something new, would have been noticable, no matter what this new would have been. But now, as I came back to Oslo again, an act which I call "coming home", it feels really good, and it´s also this new / old-thing that I have been longing for the last month. At the same time, I have a lot of extra luggage in my suitcase now, and in this case,  I'm not talking about the new clothes.

I have been very happy in Berlin. I know the city a bit now, and I have been taken it in a bit, and got to feel what it's like to walk the streets there, how the people are and touched the (Berlin) walls with my own fingertips. I have looked into the shopping windows, sometimes by curiosity, other times with longing (...) and I've even had a fondness for a particular type of tea, Berlin-tea, which they sell only in a special tea-shop here. Three packs of Berlin-tea was packed home with me in one of the already full to capacity suitcases (thanks Grandma, Mom and little brother Ludvig who came and picked me up!), and I don’t know how to survive when I run out of it... But all this, the fact that I now know the city as well as you can after a year here, is a bit strange. Because, I didn´t really know it at all just a year ago. I came there with my too large suitcase and had not ever before placed my feet on this part of the map of Europe. There, at the airport, I was met by a smiling boy with half long hair, who pointed out that I had bought with me a too large suitcase. "Ich come immer mit a Rücksach, ich, haha." -Well, good for you ... I thought resentful, but do you have to laugh at me for it?! (And that comes from him just one hour after I was completely clammy from having quarrelled my suitcase on board the Norwegian aircraft with one kilo overweight, and after my entire suitcase were scattered over the floor in front of the check-in counter at the airport....)

But he was right, the suitcase was certainly big, but hey, here I was planning to stay one year! I did not consider that I was going to travel home a few times during the year, and then could bring some stuff later...  So we went, my first German acquaintance and I, whom I instinctively did not like much, but later we became good friends, to the S-Bahn. The journey took hours, and we changed 7 times, at least! In retrospect, I do not know what route he might have taken, but it could maximum have been three changes. Maximum. And time would take approximately 20-40 minutes, depending on where you want to go. And now? I would not have had the slightest problem to get to any station or gate from Schönefeld Airport to Berlin's central AB zone. This route I have taken MANY times now, but my first meeting with this, was very frightening.

There has been a winter and a spring here. A summer, I have in a way not experienced so much, much because it has been such bad weather here, which I hear is the same situation at home, but also because I have worked so much. So it feels all right to me that the summer has not been much of nothing, I would not have had the break to enjoy it anyway. But it's all right too, money is rare, so you might as well stay occupied.

And I woke up mostly every day in a lonely bed.
But now, it's not lonely anymore.

And tomorrow is yet another day ....
And new opportunities await.