Tilbakekomsten

Det er klart, jeg har vært fysisk tilbake etter at jeg for nå ett og et halvt år siden kom hjem fra et frivillig år i Berlin. Men det var faktisk ikke før for noen dager siden at jeg virkelig følte at jeg selv var "hjemme igjen" mentalt. Det får meg forresten til å spekulere i hvor lang tid hjemkomster må ta for slike som eksempelvis Lars Monsen... 

"Make progress - not excuses"

Hva har skjedd i mellomtiden? Vel. Det er egentlig et litt godt spørsmål. For ting har jo skjedd. Jeg har til og med laget en liste over ting som har skjedd, som jeg kikker på i dette øyeblikk. Blant annet så har jeg for eksempel oppført syv forskjellige arbeidsgivere på min nylig ankomne selvangivelse for 2012 og enda flere ”make progress, not excuses”-slagord på min svært så overfylte oppslagstavle på veggen ved siden av skrivebordet mitt. Men til tross for mangfoldige ting å gjøre: jeg har ikke vært her. For jeg har rett og slett ikke hatt tid til å engasjere meg - på mitt vanlige vis, på grunn av en fullstendig selvpåført og energitappende tidsklemme. 

Alt det vi ikke gjør

Jeg har ikke gjort meg opp noen tanker mens jeg har vandret gatelangs, her har det vært stress for å rekke banen! Og jeg har ikke reflektert, tenkt kritisk og ikke en gang har jeg sett de kritiske sakene. Jeg har vært alt for opptatt med på den ene siden å skrive jobbsøknader og på den andre siden å jobbe. Og ikke minst å svare på e-poster. Istedenfor å sende dem selv.

Men på fredag i foregående uke, så skjedde det. Jeg ser plutselig "…den hvite himmel", "…de gråblå skyer" og jeg ser plutselig den (fuckings!) blodige sol! Og ikke minst, så ser jeg hvor jeg selv er hen, og jeg ser at jeg ikke har ment noe på det siste ett og et halvt år. Det ser jeg tydeligere enn noe annet. Og fingerknipset som skvatt meg ut av transen? Kommentaren ”Mens vi venter på klimaløsningen” i Aftenposten som ble publisert mandag denne uken.

Ikea - og en skikkelig kjøkkenoppvask

Ut av teksten kom alle de tingene jeg selv tidligere hadde følt og ja, jeg var så enig, så enig, enig i alt fra Svaret er at jeg ikke har noe klart svar. Hver gang jeg tenker på dette ender jeg opp med å løpe rundt og rundt i sirkel, og så blir jeg svimmel. Det plager meg til begynnelsen og åpningsspørsmålet Hvordan skal vi snakke om dette? (...) Selv bor jeg ikke ved vannkanten, jeg liker ikke dyr, og jeg klarer nok å tilpasse meg det meste, så da er det kanskje ikke noe problem? til den endelige Vi bruker politikk til mye dumt i Norge, og det bør vi slutte med. Plutselig kom alt fra tiden bak innlegget ”Norge, egentlig en miljøversting” i denne bloggen skyllende over meg som en flodbølge. 

Etter en Ikea-tur, der alt på kjøkkenbenken ble ryddet for rot er det nå ryddet så det finnes boltreplass til mer kokkelering, gris og søl - ja til og med i hodet mitt ligger alt nå til rette for fantastiske kombinasjoner, eksperimenter og nye oppdagelser. Og det kommer til å smake så himmelsk godt! Denne gangen ønsker jeg derimot å drive med arbeid som virkelig kan utgjøre en forskjell. 

Du er ikke alene

Konkret så førte dette til at jeg sporenstreks tok kontakt med Framtiden i våre hender Blindern (FIVH) som, på grunn av mitt ektefølte engasjement, svarte positivt på e-posten min samme kveld, med de oppmuntrende ordene ”Jeg ble ikke skremt av dine utropstegn og din lange, vakre tekst - det var musikk i mine ører. Få ut all din energi, positivitet, glød, skaperevne og alt annet hos oss. Sammen skal vi alle sørge for bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling :D”. Nå er jeg medlem der, og jeg vet at det kommer til å bli viktig for meg og håpet er at jeg kan være til nytte.  

For meg betyr dette akkurat nå altså å jobbe for å innføre klimavennlige forbrukerorienterte løsninger for folk flest. Sammen med dyktige folk i lokallaget til FIVH er jeg sikker på at det er mulig å få igjennom noe. Dette blir derimot også en viktig påminnelse for meg selv om at man ikke trenger å gjøre ting alene! Det finnes andre som deg, så bare finn dem, og gjør det i et fellesskap. 

Klimatiltakk "ditt" og "datt"

Og viktigst av alt: Her trenger vi heller ikke å ta alt ansvaret selv, men heller jobbe for fordelaktige klimatiltak fra politisk hold. Politikerne er tross alt ansvarlige for samfunnet vi lever i og hvordan dette er innrettet. De kan ikke bare si: Mongstad klimatiltak 2014-"ditt” og klimakur2020-"datt” uten å holde det som blir lovet, eller å dra ut tiden i det lengste for slikt sett bare å oppnå å sløse bort verdifulle skattekroner på prosjekter som aldri ser dagens lys. Det er jo, som kommentaren i Aftenposten henviser til, så utrolig lite handling bak ordene til oss alle, men spesielt klanderverdig er dette kanskje hos de politiske sjefene våre. Og hva kan vi gjøre med det? Jo nettopp vise sjefene at vi bryr oss og fortelle dem åpent at ”hey, dette her, det vil vi faktisk. Så det er bare å innføre de ”lite positive” tiltakene deres – ”vi” støtter dere i dem!”.

Hvorfor er det slik det er?

Om politikerne kanskje har andre mer økonomiske grunner til å ikke gjennomføre sin løfter gjennstår å se. I den forbindelse er det derimot ikke mangel på ting å undersøke nærmere. Hvorfor oppfordrer den norske stat alle skolebarn til å spise kjøtt gjennom Opplysningskontoret for kjøtt og egg, bedre kjent som MatPrat.no når det ikke er noen som helst grunn til at et barn behøver å lære at en grønnsakssuppe ikke kan spises uten kjøtt? Eller hvorfor lar de være å innføre plastposefrie matvarebutikker? Det er ikke det at det ikke er nok interessante debatter å ta. Jeg mistenker selvsagt hva som kan være noe av grunnen, men disse spekulasjonene skal jeg holde meg for god for her og nå. 

Hoppet ned fra gjerdet

Derimot er det heller ikke lenger noen grunn til å sitte på gjerdet. Det er på tide å starte på ferden, selv om jeg tror at den kan bli ekstremt tøff og mildt sagt lite logisk til tider. Jeg tenker på det ytterliggående faktum at slik type miljøarbeid som jeg her forfekter egentlig taler i retning av å stenge ned hele den norske oljeproduksjonen (!). Til tross for hvor "sprøyte, pine, hakka gal" denne tanken er, tenk igjennom: hvorfor kan ikke Norge være et foregangsland - for en eneste gangs skyld, og nettopp bli ledende innen andre energimåter som de ikke bare tilfeldigvis har slumpet over? Derfor blir det veldig interessant å høre hva folk på Litteraturhuset har å si om saken førstkommende torsdag på ArneNæs-seminaret: Norsk hjerneflukt til olje og gass. Hvor de gråblå skyer blir tunge... 

Men grå skyer i vente til tross, det er i hvert fall bedre å ha disse skyene hengende over seg, enn å gå rundt i en eneste stor, travel og energitappende tåkedis. Derfor føles denne tanken på meg mer befriende enn noe annet. For jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om at en løsning er mulig. Har du? Og er du villig til å bli med på veien mot dette nærmest umulige målet? 

In English here: 



The homecoming

Off course, I have been physically back in Oslo after I for one and a half year ago came home from a voluntary year in Berlin. But in fact it was not until a few days ago that I really felt that I was "back again" mentally. It makes me speculate how long homecoming must take for such as for example, Lars Monsen ...

"Make progress, not excuses"

What has happened in the meantime? Well. It's really a good question. For things have happened. I've even made a list of things that I have done work wise, which I look at in this very moment. Among other things, I have listed a total of seven different employers on my newly arrived tax revue for 2012 and even more "make progress, not excuses" slogan on my very full bulletin board on the wall next to my desk. But despite the numerous things to do: I have not been here. For I have simply not had the time to engage in my usual manner, because of a completely self-inflicted and energy stealing time squeeze.

Everything we not do

I have not made my mind swirl on some curiosities along the way as I walked the streets, here I have rather been stressing away to catch the subway! And I have not reflected, had critical thoughts and not once have I even noticed the critical cases around me. I've been too busy on the one hand with writing job applications and on the other hand to work. And not the least to answer emails. Instead of sending them myself.

But on Friday in the previous week, it happened. I could suddenly see "... the white sky," "... the gray-blue clouds" and suddenly I even saw the (fuckings!) bloody sun!* And not least, I see where I have to go, and I see most of all, that I have not meant anything in the past one and a half years. That I can see more clearly than anything else. And the finger flicked that startled me out of the trance? The comment "Waiting for a climate solution" in Aftenposten that was published Monday last week. Back came all my own feelings, and myself included, with it.

Ikea - and a proper kitchen clean up

Out of the text I got all the things that I myself had previously felt and yes, I agreed, agree with everything! From The answer is that I do not have a clear answer. Every time I think of this I end up running around and around in circles, and it makes me dizzy. This bothers me to the beginning and opening the question How can we talk about this? (...) I do not live at the water's edge, I do not like animals, and I fail enough to adapt to the most, so it's perhaps not a problem? to the final point: We use a lot of energy on stupid politics in Norway, and we should stop it. Suddenly all that I have previously written in the post "Norway, an enemy of the environment?" in this blog immediately came back to me like a tidal wave.

After a trip to Ikea, where everything on the kitchen counter was cleared of clutter, now there is finally room and playground for more clutter, mastering cooking, mess and spills - and even in my head, everything is now ready for wonderful combinations, experiments and new discoveries. And it's going to taste so heavenly good! This time, however, I wish to engage in work that can really make a difference.

You are not alone

For me this right now means working towards climate-friendly consumer-oriented solutions for people in their everyday life. Along with talented people in the Futurein Our Hands Blindern (FIVH) (the student organisation of FIVH, that I contacted immediately) I'm sure it's possible to get through with something.This however, is also an important reminder to myself that one does not have to do things alone! There are others like you, so just find them and make it happened in an already existing community.

Climate actions “this” and “that”

And most importantly: Here we do not need to take all the responsibility ourselves, but rather work for beneficial environment actions voted for by the politicians. Politicians are, after all, those who are responsible for the society we live in and how it is arranged. They can not just say: Mongstad in 2014 "this" and Klimakur2020-"that"** without keeping what is promised, or to drag it out as long as possible for in that way only to achieve wasting valuable tax dollars on projects that never see the light of day. As the commentary in Aftenposten is referring to, so amazingly little action hids behind the words for all of us, but especially reprehensible may this be regarding the political bosses of ours. And what can we do about it? We can stand together to show our bosses that we care and tell them openly that "hey, this here, we really want that actually. Just realease the "not very positive" precautions you are talking about!

Why is it the way it is?

Wheater or not if the politicians have other more economic reasons not to implement its promises, remains unknown. In this, however, there are no shortage of things to investigate further. Why does the Norwegian government encourage all schoolchildren to eat meat by the Information Office of meat and eggs, better knownas MatPrat.no when there is absolutely no reason why a child needs to learn that a vegetable soup can’t be eaten without meat? Or why do they refrain from introducing plastic bag free grocery stores? It's not that there are not enough interesting debates to take, but I shall not speculate in what the reasons might be for now, although I have my theories…

The jump down from the fence

Non the less, there are no longer any reason to stay put on the fence. It's time to start on the long journey, although I believe it will be extremely tough and mildly illogical at times. Mostly, with Norwegian eyes, it think of the extremely unpleasant fact that this type of environmental work as advocated for here, really speaks toward shutting down the entire Norwegian oil production (!). Despite this “insane” thought, think about: why can not Norway take a lead in this matter - for once, and stop being a leader in the fields of energy that pollute the most, that we accidentally have found, and pioneer in the research of other energy solutions instead? Oh, where the gray-blue clouds now are getting heavy ...!

With gray skies above or not, it is certainly better to have these clouds hanging over you, than to walk around in one big, busy and energy stealing mist. Therefore I feel that the thought of this is more liberating to me than ever. Because I still have not given up the hope that a climate change is possible. Have you? And are you willing to join me on this road towards this almost impossible goal?

*English readers: this refers to the Norwegian poem “Jeg ser” (=”I see”) from 1893 (that early is in itself something!) that actually deals with the planet and how it is changing cause of environment problems).  

**Norwegian topics