"Å holde ut en situasjon når du har mest lyst til å gi deg eller gi opp, er en sann prøvelse" kan jeg lese i Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina på side 170. En prøvelse ja, det er bare begynnelsen.
Jeg er i ferd med å skrive mitt siste kapittel i masteroppgaven min. Jeg har kommet et stykke videre fra sist. Nå gjenstår bare det oppsummerende kapittel.
Les også om da jeg sist strevde med den: Some thoughts on an unfinished master thesis
Igjen mangler motivasjonen, og igjen "vil" ikke sinnet mitt - eller for den saks skyld de faglige fingrene mine mer. Nå helt på målstreken.
For å hente inspirasjon til refleksjonene jeg skal komme med i mitt siste kapittel har jeg funnet mye støtte i Traaseth sin bok. Hun skriver mye interessant om lederskap, om ikke å være historieløs og om livet på toppen (og på vei mot toppen). I motsetning til henne, er det lett å ty til tanken om at jeg aldri har fått sjansen. At jeg har prøvd å rekke opp hånda, men ikke blitt hørt. Men det blir som regel litt sutrete.
Det er utrolig vanskelig å bite tennene sammen og bare "stå i det", bli ferdig når ting er vanskelig. Plutselig vet jeg ikke hvordan jeg skal komme videre, hvor jeg skal bite. Jeg har ikke nok tid, tidspresset blir også en faktor. Og jeg har lyst til å gi opp. Skikkelig lyst. For hvorfor gidde å streve når ting er så ille? Det er lettere å bare gi opp. Problemet er at da vil bare mer og mer av deg visne bort dag for dag. Jeg tror mange kjenner på den følelsen, men ikke vet hva de skal gjøre for å komme ut av det.
Jeg er i ferd med å skrive mitt siste kapittel i masteroppgaven min. Jeg har kommet et stykke videre fra sist. Nå gjenstår bare det oppsummerende kapittel.
Les også om da jeg sist strevde med den: Some thoughts on an unfinished master thesis
Igjen mangler motivasjonen, og igjen "vil" ikke sinnet mitt - eller for den saks skyld de faglige fingrene mine mer. Nå helt på målstreken.
For å hente inspirasjon til refleksjonene jeg skal komme med i mitt siste kapittel har jeg funnet mye støtte i Traaseth sin bok. Hun skriver mye interessant om lederskap, om ikke å være historieløs og om livet på toppen (og på vei mot toppen). I motsetning til henne, er det lett å ty til tanken om at jeg aldri har fått sjansen. At jeg har prøvd å rekke opp hånda, men ikke blitt hørt. Men det blir som regel litt sutrete.
Det er utrolig vanskelig å bite tennene sammen og bare "stå i det", bli ferdig når ting er vanskelig. Plutselig vet jeg ikke hvordan jeg skal komme videre, hvor jeg skal bite. Jeg har ikke nok tid, tidspresset blir også en faktor. Og jeg har lyst til å gi opp. Skikkelig lyst. For hvorfor gidde å streve når ting er så ille? Det er lettere å bare gi opp. Problemet er at da vil bare mer og mer av deg visne bort dag for dag. Jeg tror mange kjenner på den følelsen, men ikke vet hva de skal gjøre for å komme ut av det.
Jeg tror det er en styrke at jeg skriver ærlig om denne følelsen av å ville gi opp som jeg nå har, rett før målstreken. En oppgave man har startet på har mange faser, og å løse den oppleves som en skikkelig bølgedal. Naivt pågangsmot i starten, om å skrive og så forkaste alt sammen, så et nytt fokus, man tvinger seg selv til det, og med det får man en ny opptur: endelig et slags gjennombrudd! Man er i vinden. Men så kan du igjen få en skikkelig krise når du skal ta et skritt tilbake og vurdere det hele. For nå blir spørsmålet: hvordan konkludere? Hva har jeg egentlig funnet ut? Sannsynligheten er stor for at det allerede står i de teoribøkene fra før. Det skal ikke mer til enn den erkjennelsen, før man føler seg maktesløs igjen.
Å fokusere på å snu noe vanskelig og tøft til noe positivt er skikkelig skikkelig krevende. Det fordrer at man blir, selv om det gjør så vondt, og det er kjempetøft. Jeg har gjort det før, men det krever mye. Det har jeg i hvert fall lært av dette største prosjektet i hele mitt liv: å skrive ferdig min masteroppgave.
Å fokusere på å snu noe vanskelig og tøft til noe positivt er skikkelig skikkelig krevende. Det fordrer at man blir, selv om det gjør så vondt, og det er kjempetøft. Jeg har gjort det før, men det krever mye. Det har jeg i hvert fall lært av dette største prosjektet i hele mitt liv: å skrive ferdig min masteroppgave.
Merknad: Da jeg først skrev denne teksten (tidspunktet for publisering) visste jeg ikke om jeg kom til å få skrevet masteroppgaven ferdig. Nå vet jeg at oppgaven ble levert den 18. mai 2015, og jeg er så utrolig glad for at jeg ble istedenfor å gå min vei - og fullførte. Ting kommer nok til å bli tøft igjen, men nå vet jeg at jeg har styrke til å bli.
No comments:
Post a Comment