....but its over now.
Nå er jeg tilbake i
Norge igjen, etter et år med jobbing i organisasjonen Aktion Sühnezeichen Friedensdienste i Tyskland. Har jeg tjent noen penger på dette? Nei. Er
studiepoeng opptjent? Nei. Det har vært frivillig arbeid. Det rare er at jeg nå
har blitt mye rikere enn jeg var før jeg dro. Akkurat som eventyrene sier.
Jeg skal ikke her
kjede leseren med å påpeke hvor mye rikere man blir av å jobbe som frivillig
(det være seg i et annet land eller i eget land). Det kommer senere i et
allerede planlagt blogginnlegg. Akkurat nå er jeg her og nå, i tid, sted og
rom, og konstaterer at det er en ny høst i vente. Denne korte og intense
kjærlighetsaffæren som har pågått mellom meg og en av de kuleste storbyene i
Europa, Berlin, har sakte men sikkert gått mot det uunnværlige: slutten. På
slutten kjente jeg det også på hele meg; hele kroppen, sinnet, humøret –alt
sammen var preget av at dette snart skulle opphøre. Jeg ble satt litt i
ventemodus, og bare lette berøringer kunne vekke meg til live igjen fra
lysbildefremvisningstilstanden. Ventemodusfølelsen ville jeg nok ha følt på
uansett da, om jeg så skulle ha blitt i byen lenger eller ikke. For prosjektet
her ved ASF ville uansett ha tatt slutt, og det å skulle gå over i noe annet
ville ha føltes på kroppen, uansett hva dette nye ville har vært. Men
nå, som jeg er kommet tilbake til Oslo igjen, en handling som jeg kaller ”å
komme hjem”, så føles det veldig bra, og det er også dette nye/gamle jeg har lengtet
etter den siste måneden i Berlin. Samtidig så har jeg veldig mye ekstra bagasje
med meg i kofferten min. Og i dette tilfellet, så jeg snakker ikke om nye klær.
Jeg har blitt veldig glad
i Berlin. Jeg kjenner byen nå –har fått tatt og følt litt på den; fått føle hvordan det er å gå i gatene der, hvordan jeg føler at menneskene der er og jeg har fått tatt på (Berlin) murene med mine egne fingertupper. Jeg har kikket inn i shoppingvinduene -noen ganger av nygjerrighet, andre ganger med lengsel (...) og jeg har til og
med fått en forkjærlighet for en spesiell type te, Berlin-te, som de bare
selger i en spesiell te-butikk. Tre pakker løs Berlin te tok jeg med meg hjem i
den ene av de allerede alt for stappede fulle koffertene (takk Mormor, mamma og
Ludvig som kom og hentet meg!), og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg når
jeg en gang går tom… Men alt dette,
at jeg nå kjenner byen så bra som man kan etter ett år der, er også egentlig litt merkelig å tenke på. For
det gjorde jeg jo virkelig ikke i det hele tatt for et knapt år siden. Jeg kom
der, med min alt for store koffert, uten å ha satt mine ben på denne delen av
Europakartet før, og ble hentet der av en smilende gutt med halvlangt hår, som
påpekte at jeg hadde med meg en alt for stor koffert. „Ich komme immer mit ein
Rücksach, ich, haha“. –Ja vel, fint for deg…, tenkte jeg surt, men du trenger
vel ikke å le av meg for det?! (Og det sier han attpåtil bare en time etter
at jeg er helt svett etter å ha kranglet kofferten om bord i Norwegian-flyet med
én kilo overvekt –og etter at hele kofferten min lå strødd utover gulvet foran
innsjekkingsskranken på Gardermoen....)
Kofferten var i alle
fall stor, for her skal jeg liksom være i et år! Ikke tenkte jo jeg på at jeg
kom til å reise en del ganger hjem i løpet av året. Og deretter så tok
jeg, og mitt første tyske
bekjentskap, som jeg instinktivt ikke likte noe særlig –men som jeg senere ble
god venn med, S-Bahnen i timevis, og byttet 7 ganger –minst! I ettertid vet jeg
faktisk ikke hvilken rute han kan ha tatt, men det kan maks ha vært tre bytter.
Maks. Og tiden er cirka 20-40 min, avhengig av hvor du skal. Og nå? Jeg ville ikke
hatt det minste problem med å komme meg til hvilken som helst stasjon eller
gate fra Schönefeld flyplass til Berlins midtre A-B sone. Den ruten har jeg
tatt MANGE ganger nå. Men det første møtet mitt med dette, var særdeles fryktinngytende.
Det har vært en vinter og en vår her. En
sommer har jeg på en måte ikke fått oppleve så mye av. Mye fordi det har vært
dårlig vær her, noe jeg hører er den samme situasjonen for hjemtraktene, men også fordi jeg har
jobbet så mye. Derfor føles det helt i orden for meg at sommeren ikke har vært
noe særlig –jeg hadde ikke hatt mulighet til å nyte den uansett. Og det er i orden det også –pengene er knappe og alt, så da er det like greit.
Og jeg har våknet opp nesten hver dag i en ensom seng.
Men nå, er den ikke ensom lenger.
Men nå, er den ikke ensom lenger.