Byttemarked-funn

Jeg var nylig med på å arrangere et byttemarked! Her kan man ta med sine egne gamle klær, og bytte til seg noen andres. På den måten får man ny-gamle klær! Og ikke visste jeg at jeg kom til å komme hjem med så mye fint!! 

Byttemarkedet ble arrangert for studentorganisasjonen til miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, nemlig Framtiden i våre hender Oslo studentlag. Se "dagens byttemarkedoutfit" og photo shoot med andre byttemarkedfunn her. 

Enkeltpassasjer

Sitter her nå, på en mandags formiddag (hvor jeg egentlig skulle vært på lesesalen) og leser VG Helg (et bilag jeg aldri får tid til å lese i helga - da er det tid for jobbing!), og nå har jeg snart lest det fra perm til perm; om hun Hege som selger sex, om Per-Kristian Foss som ser tilbake og lurer på hva som venter og om pensjonerte menn som trekkes til kjøpesenterkafeene (kanskje er det det som venter, Foss?). Kaffekameratene-reportasjen (som den sistnevnte heter) var forresten utrolig bra - og den var det jo jeg som skulle ha skrevet - har lagt merke til fenomenet med gamle menn på kafeen på Tveita-senteret en stund. (Æsj... #fåutfingern)

Til slutt i helgemagasinet har et lite halvsiders intervju med forfatteren Vigdis Hjort (53) derimot nettopp fanget min oppmerksomhet. Det var altså hun som skulle inspirere meg nok til å legge fra meg bladet og skrive disse ordene her. Tatt i betraktning listen over, er det egentlig litt rart.

Det hun sier, helt til slutt i et intervju som egentlig handler om hva hun ville brukt ti millioner på, er:

Akkurat nå sitter jeg og leser Søren Kierkegaards dagbokopptegnelser fra 1855, til et foredrag jeg skal holde. Der forestiller han seg et stort skip, hvorpå en liten hvit prikk oppdages i horisonten. Et veldig uvær er på vei, mens kapteinen er nede i salongen og danser og drikker champagne. 

Den eneste som ser den hvite flekken der ute er en passasjer, som ikke våger å si ifra, for som han sier etterpå, "Jeg var jo bare en enkelt passasjer". (...) det er lett å føle seg som en slik betydningsløs passasjer som føler at farer truer, men at ingen av de ansvarlige tar notis av det. Kierkegaard minner oss om at alle har ansvar. 

Det ansvaret har også en enkelt frilansjournalist som sitter på helgevakt et eller annet sted. Bare sånn eksempelvis.... Det er fort gjort å tenke at "det der er ikke min oppgave". Dette lille innspillet fikk meg til å tenke at det skal jeg i hvert fall IKKE tenke. Om jeg noen gang har hatt antydning til slike tanker, er de nå derfor en gang for alle en saga blott (håper jeg).

Og nå tenker jeg at det er så underlig at jeg for eksempel nettopp ikke ble inspirert av at en eskortepike står fram med fullt navn i offentligheten. Det er modig gjort! Og veldig i tråd med en "tenke sjæl"-bevissthet som jeg er så fan av. Hun hadde absolutt fortjent å være inspirasjonskilden til dette innlegget litt mer... men så ble det jo handlende litt om det hun har gjort likevel da, nemlig at man bør stå opp som en ensom enkeltpassasjer, og i hennes tilfelle ta ansvar for at debatten får alle sider av saken frem i lyset, uansett sak. Underlig er det allikevel at hun ikke gav meg den #dettemåjegskriveom-følelsen. Og den tanken klarer jeg ikke helt å slippe... #den(underlige)følelsen 

Tilbakekomsten

Det er klart, jeg har vært fysisk tilbake etter at jeg for nå ett og et halvt år siden kom hjem fra et frivillig år i Berlin. Men det var faktisk ikke før for noen dager siden at jeg virkelig følte at jeg selv var "hjemme igjen" mentalt. Det får meg forresten til å spekulere i hvor lang tid hjemkomster må ta for slike som eksempelvis Lars Monsen... 

"Make progress - not excuses"

Hva har skjedd i mellomtiden? Vel. Det er egentlig et litt godt spørsmål. For ting har jo skjedd. Jeg har til og med laget en liste over ting som har skjedd, som jeg kikker på i dette øyeblikk. Blant annet så har jeg for eksempel oppført syv forskjellige arbeidsgivere på min nylig ankomne selvangivelse for 2012 og enda flere ”make progress, not excuses”-slagord på min svært så overfylte oppslagstavle på veggen ved siden av skrivebordet mitt. Men til tross for mangfoldige ting å gjøre: jeg har ikke vært her. For jeg har rett og slett ikke hatt tid til å engasjere meg - på mitt vanlige vis, på grunn av en fullstendig selvpåført og energitappende tidsklemme. 

Alt det vi ikke gjør

Jeg har ikke gjort meg opp noen tanker mens jeg har vandret gatelangs, her har det vært stress for å rekke banen! Og jeg har ikke reflektert, tenkt kritisk og ikke en gang har jeg sett de kritiske sakene. Jeg har vært alt for opptatt med på den ene siden å skrive jobbsøknader og på den andre siden å jobbe. Og ikke minst å svare på e-poster. Istedenfor å sende dem selv.

Men på fredag i foregående uke, så skjedde det. Jeg ser plutselig "…den hvite himmel", "…de gråblå skyer" og jeg ser plutselig den (fuckings!) blodige sol! Og ikke minst, så ser jeg hvor jeg selv er hen, og jeg ser at jeg ikke har ment noe på det siste ett og et halvt år. Det ser jeg tydeligere enn noe annet. Og fingerknipset som skvatt meg ut av transen? Kommentaren ”Mens vi venter på klimaløsningen” i Aftenposten som ble publisert mandag denne uken.

Ikea - og en skikkelig kjøkkenoppvask

Ut av teksten kom alle de tingene jeg selv tidligere hadde følt og ja, jeg var så enig, så enig, enig i alt fra Svaret er at jeg ikke har noe klart svar. Hver gang jeg tenker på dette ender jeg opp med å løpe rundt og rundt i sirkel, og så blir jeg svimmel. Det plager meg til begynnelsen og åpningsspørsmålet Hvordan skal vi snakke om dette? (...) Selv bor jeg ikke ved vannkanten, jeg liker ikke dyr, og jeg klarer nok å tilpasse meg det meste, så da er det kanskje ikke noe problem? til den endelige Vi bruker politikk til mye dumt i Norge, og det bør vi slutte med. Plutselig kom alt fra tiden bak innlegget ”Norge, egentlig en miljøversting” i denne bloggen skyllende over meg som en flodbølge. 

Etter en Ikea-tur, der alt på kjøkkenbenken ble ryddet for rot er det nå ryddet så det finnes boltreplass til mer kokkelering, gris og søl - ja til og med i hodet mitt ligger alt nå til rette for fantastiske kombinasjoner, eksperimenter og nye oppdagelser. Og det kommer til å smake så himmelsk godt! Denne gangen ønsker jeg derimot å drive med arbeid som virkelig kan utgjøre en forskjell. 

Du er ikke alene

Konkret så førte dette til at jeg sporenstreks tok kontakt med Framtiden i våre hender Blindern (FIVH) som, på grunn av mitt ektefølte engasjement, svarte positivt på e-posten min samme kveld, med de oppmuntrende ordene ”Jeg ble ikke skremt av dine utropstegn og din lange, vakre tekst - det var musikk i mine ører. Få ut all din energi, positivitet, glød, skaperevne og alt annet hos oss. Sammen skal vi alle sørge for bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling :D”. Nå er jeg medlem der, og jeg vet at det kommer til å bli viktig for meg og håpet er at jeg kan være til nytte.  

For meg betyr dette akkurat nå altså å jobbe for å innføre klimavennlige forbrukerorienterte løsninger for folk flest. Sammen med dyktige folk i lokallaget til FIVH er jeg sikker på at det er mulig å få igjennom noe. Dette blir derimot også en viktig påminnelse for meg selv om at man ikke trenger å gjøre ting alene! Det finnes andre som deg, så bare finn dem, og gjør det i et fellesskap. 

Klimatiltakk "ditt" og "datt"

Og viktigst av alt: Her trenger vi heller ikke å ta alt ansvaret selv, men heller jobbe for fordelaktige klimatiltak fra politisk hold. Politikerne er tross alt ansvarlige for samfunnet vi lever i og hvordan dette er innrettet. De kan ikke bare si: Mongstad klimatiltak 2014-"ditt” og klimakur2020-"datt” uten å holde det som blir lovet, eller å dra ut tiden i det lengste for slikt sett bare å oppnå å sløse bort verdifulle skattekroner på prosjekter som aldri ser dagens lys. Det er jo, som kommentaren i Aftenposten henviser til, så utrolig lite handling bak ordene til oss alle, men spesielt klanderverdig er dette kanskje hos de politiske sjefene våre. Og hva kan vi gjøre med det? Jo nettopp vise sjefene at vi bryr oss og fortelle dem åpent at ”hey, dette her, det vil vi faktisk. Så det er bare å innføre de ”lite positive” tiltakene deres – ”vi” støtter dere i dem!”.

Hvorfor er det slik det er?

Om politikerne kanskje har andre mer økonomiske grunner til å ikke gjennomføre sin løfter gjennstår å se. I den forbindelse er det derimot ikke mangel på ting å undersøke nærmere. Hvorfor oppfordrer den norske stat alle skolebarn til å spise kjøtt gjennom Opplysningskontoret for kjøtt og egg, bedre kjent som MatPrat.no når det ikke er noen som helst grunn til at et barn behøver å lære at en grønnsakssuppe ikke kan spises uten kjøtt? Eller hvorfor lar de være å innføre plastposefrie matvarebutikker? Det er ikke det at det ikke er nok interessante debatter å ta. Jeg mistenker selvsagt hva som kan være noe av grunnen, men disse spekulasjonene skal jeg holde meg for god for her og nå. 

Hoppet ned fra gjerdet

Derimot er det heller ikke lenger noen grunn til å sitte på gjerdet. Det er på tide å starte på ferden, selv om jeg tror at den kan bli ekstremt tøff og mildt sagt lite logisk til tider. Jeg tenker på det ytterliggående faktum at slik type miljøarbeid som jeg her forfekter egentlig taler i retning av å stenge ned hele den norske oljeproduksjonen (!). Til tross for hvor "sprøyte, pine, hakka gal" denne tanken er, tenk igjennom: hvorfor kan ikke Norge være et foregangsland - for en eneste gangs skyld, og nettopp bli ledende innen andre energimåter som de ikke bare tilfeldigvis har slumpet over? Derfor blir det veldig interessant å høre hva folk på Litteraturhuset har å si om saken førstkommende torsdag på ArneNæs-seminaret: Norsk hjerneflukt til olje og gass. Hvor de gråblå skyer blir tunge... 

Men grå skyer i vente til tross, det er i hvert fall bedre å ha disse skyene hengende over seg, enn å gå rundt i en eneste stor, travel og energitappende tåkedis. Derfor føles denne tanken på meg mer befriende enn noe annet. For jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om at en løsning er mulig. Har du? Og er du villig til å bli med på veien mot dette nærmest umulige målet? 

In English here: 

Berlin-style in Oslo

Wel guess what? You can actually get real Berlin-feeling in Oslo by visiting Cafe Liebling - this German-Berlin inspired cafe at Birkelunden, in Grünerløkka.

I got the chance to visit it for the first time today, and I was not disappointed. It's definitely going to be a favorite, or as they say in German: "Liebling" <3

Oslo-snapshot: a freelancers dream

 

Foto: Kyrre Skjelby Kristoffersen

Sted: Oslo, Hegdehaugsveien/Bogstadveien på Lille Asia
Anledning: Våren er kommet. Hva: Jeg tester denne nye sushi og thai "fine-diner'en" til en artikkel for et Oslo-lifsstilsmagasin, og kunne ikke annet enn å forelske meg totalt i mango-laks teriyaki bitene...

In English here:

Berlin -It must have been love...

....but its over now.

Nå er jeg tilbake i Norge igjen, etter et år med jobbing i organisasjonen Aktion Sühnezeichen Friedensdienste i Tyskland. Har jeg tjent noen penger på dette? Nei. Er studiepoeng opptjent? Nei. Det har vært frivillig arbeid. Det rare er at jeg nå har blitt mye rikere enn jeg var før jeg dro. Akkurat som eventyrene sier. 

Jeg skal ikke her kjede leseren med å påpeke hvor mye rikere man blir av å jobbe som frivillig (det være seg i et annet land eller i eget land). Det kommer senere i et allerede planlagt blogginnlegg. Akkurat nå er jeg her og nå, i tid, sted og rom, og konstaterer at det er en ny høst i vente. Denne korte og intense kjærlighetsaffæren som har pågått mellom meg og en av de kuleste storbyene i Europa, Berlin, har sakte men sikkert gått mot det uunnværlige: slutten. På slutten kjente jeg det også på hele meg; hele kroppen, sinnet, humøret –alt sammen var preget av at dette snart skulle opphøre. Jeg ble satt litt i ventemodus, og bare lette berøringer kunne vekke meg til live igjen fra lysbildefremvisningstilstanden. Ventemodusfølelsen ville jeg nok ha følt på uansett da, om jeg så skulle ha blitt i byen lenger eller ikke. For prosjektet her ved ASF ville uansett ha tatt slutt, og det å skulle gå over i noe annet ville ha føltes på kroppen, uansett hva dette nye ville har vært. Men nå, som jeg er kommet tilbake til Oslo igjen, en handling som jeg kaller ”å komme hjem”, så føles det veldig bra, og det er også dette nye/gamle jeg har lengtet etter den siste måneden i Berlin. Samtidig så har jeg veldig mye ekstra bagasje med meg i kofferten min. Og i dette tilfellet, så jeg snakker ikke om nye klær.

Jeg har blitt veldig glad i Berlin. Jeg kjenner byen nå –har fått tatt og følt litt på den; fått føle hvordan det er å gå i gatene der, hvordan jeg føler at menneskene der er og jeg har fått tatt på (Berlin) murene med mine egne fingertupper. Jeg har kikket inn i shoppingvinduene -noen ganger av nygjerrighet, andre ganger med lengsel (...) og jeg har til og med fått en forkjærlighet for en spesiell type te, Berlin-te, som de bare selger i en spesiell te-butikk. Tre pakker løs Berlin te tok jeg med meg hjem i den ene av de allerede alt for stappede fulle koffertene (takk Mormor, mamma og Ludvig som kom og hentet meg!), og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg når jeg en gang går tom…  Men alt dette, at jeg nå kjenner byen så bra som man kan etter ett år der, er også egentlig litt merkelig å tenke på. For det gjorde jeg jo virkelig ikke i det hele tatt for et knapt år siden. Jeg kom der, med min alt for store koffert, uten å ha satt mine ben på denne delen av Europakartet før, og ble hentet der av en smilende gutt med halvlangt hår, som påpekte at jeg hadde med meg en alt for stor koffert. „Ich komme immer mit ein Rücksach, ich, haha“. –Ja vel, fint for deg…, tenkte jeg surt, men du trenger vel ikke å le av meg for det?! (Og det sier han attpåtil bare en time etter at jeg er helt svett etter å ha kranglet kofferten om bord i Norwegian-flyet med én kilo overvekt –og etter at hele kofferten min lå strødd utover gulvet foran innsjekkingsskranken på Gardermoen....)

Kofferten var i alle fall stor, for her skal jeg liksom være i et år! Ikke tenkte jo jeg på at jeg kom til å reise en del ganger hjem i løpet av året. Og deretter så tok jeg,  og mitt første tyske bekjentskap, som jeg instinktivt ikke likte noe særlig –men som jeg senere ble god venn med, S-Bahnen i timevis, og byttet 7 ganger –minst! I ettertid vet jeg faktisk ikke hvilken rute han kan ha tatt, men det kan maks ha vært tre bytter. Maks. Og tiden er cirka 20-40 min, avhengig av hvor du skal. Og nå? Jeg ville ikke hatt det minste problem med å komme meg til hvilken som helst stasjon eller gate fra Schönefeld flyplass til Berlins midtre A-B sone. Den ruten har jeg tatt MANGE ganger nå. Men det første møtet mitt med dette, var særdeles fryktinngytende.

Det har vært en vinter og en vår her. En sommer har jeg på en måte ikke fått oppleve så mye av. Mye fordi det har vært dårlig vær her, noe jeg hører er den samme situasjonen for hjemtraktene, men også fordi jeg har jobbet så mye. Derfor føles det helt i orden for meg at sommeren ikke har vært noe særlig –jeg hadde ikke hatt mulighet til å nyte den uansett. Og det er i orden det også –pengene er knappe og alt, så da er det like greit.

Og jeg har våknet opp nesten hver dag i en ensom seng.
Men nå, er den ikke ensom lenger.

I morgen er det atter en dag….
Og nye muligheter venter.

Foto: linnslilleverden.blogspot.com

In English here: 

CHANGES

Om en uke så blogger jeg igjen fra Norge.
In a week, again I will be bloging from Norway.

JEG PRESENTERER: ASF-FRIVILLIGHETSKOORDINATOR THOMAS HELDT!

Intervju med koordinator for ASFs "Tysklandsprogram” og dernest koordinatoren for min frivillighetstjeneste i ASF, Thomas Heldt. / Interview with the ASF "German"-volunteer program-coordinator Thomas Held, meening the coordinator of my volunteer service in Germany. (Intervjuet februar 2011/ Interviewd in February 2011). Hvis du heller vil lese dette intervjuet på tysk, kan du gjøre det her (In German here:): http://norskiberlin.blogspot.com/2011/07/ich-stelle-vor-asf-freiwilligenreferent.html 

Nå er sommeren i Berlin endelig kommet, og frivillighetskoordinator i ASF, Thomas Heldt, trenger derfor ikke lenger å lengte. I kalde februar fortalte han meg om arbeidet med frivillige i den tyske organisasjonen Aktion Sühnezeichen Friedensdienste (ASF), hvor jeg selv har vært frivillig nå i ett år. Her forteller ASF-Thomas om hva hans arbeid i organisasjonen går ut på, hvorfor han synes Berlin er så skrekkelig om vinteren, samt litt om hva han ønsker seg for den neste ASF-våren. 

"Jeg ønsker meg mer sosiale prosjekter"

  Thomas Heldt, her smilende foran sin kontorbokhylle. Foto: Linn Husby

Hei Thomas!
Hei!
Er du i godt humør i dag?
Ja! (*ler*)
Og livet som en ASF-frivillighetskoordinator, det går bra?
Ja da, det er som vanlig alltid spennende det, hehe! 

Sommerkamp i Henrik Krämer Haus, del 2

Det har løst seg! Og jeg legger meg med et veldig glad hjerte nå. :)

Sommerkamp i Henrik Krämer Haus

.... Mesteren og Margarita blir for svulstig nå. (Når skal jeg egentlig få lest den ferdig?)

Kamp dag nummer... (teller dagene, har gått ut av tellinga for lengst) ... fem.
Kamp dag nummer 5. Med meg som kamp-leder. Jeg er faktisk for første gang i mitt liv totalt tom for ord. Virkelig.